Waltey

Prevod

Once upon a time there was a king who had several sons. I do not rightly know how many there were, but the youngest could find no peace at home: he was bent on going out into the world to try his fortune, and at last the king had to let him go. When he had travelled for a few days, he came to a giant’s farm, and there he took service with the giant.

In the morning the giant was going out to tend his goats, and just as he was leaving the farm, he told the prince to muck out the stable. “When you have done that, you need do no more today, for you must know you have come to a kindly master,” he said.

“But whatever work you are given, you must do it properly and well. And you must on no account go into any of the rooms beyond the one where you slept last night;

if you do, I shall take your life.” “A kindly master indeed!” the prince said to himself. He walked up and down the room, humming and singing, for he thought there was plenty of time to muck out the stable. “Still, it would be amusing to peep into those other rooms of his. There must be something he is afraid of, since I am not allowed in,” he thought, and so he went into the first room.

There a cauldron hung on the wall, boiling away, but the prince could see no fire beneath it. What can there be in that? he wondered, and dipped his forelock into it; at once every hair looked as though it were made of copper. “That is a curious soup! Anyone who tasted it would have a fine mouthful,” said the lad, and with that he went into the next room. There, too, a cauldron hung on the wall, bubbling and boiling, but there was no fire beneath that one either.

“I must try this one too,” said the prince, and dipped his forelock in again; this time it was silvered over. “They have no soup as costly as this at my father’s court,” said the prince, “though it all depends on how it tastes.” With that he went into the third room. There, too, a cauldron hung on the wall, boiling just like those in the other two rooms, and the prince felt he must try this one as well. So he dipped his forelock into it, and it came out so brightly gilded that it shone.

“‘Worse and worse!’ said the old woman, when she meant to say, ‘Glory be!’” said the prince. “But if he boils gold in here, I wonder what he boils in there?” He meant to find out, so he went through the door into the fourth room. There was no cauldron to be seen, but someone was sitting on the bench. She must surely have been a princess; but whoever her father was, the prince had never in all his life seen her equal, she was so beautiful. “Oh, in Jesus’ name, what are you doing here?” said the girl on the bench. “I took service here yesterday,” said the prince. “God help you, what a place you have come to serve in!” she said. “Oh, I think I have found a kindly master,” said the prince. “He has given me no hard work today: once I have mucked out the stable, I am done.” “Yes, and how do you mean to do that?” she asked. “If you muck it out as people usually do, ten shovelfuls will come in for every one you throw out. But I shall teach you how to set about it: turn the shovel upside down and use the handle, and it will all fly out of its own accord.” Yes, the prince said, he would be sure to remember that. Then he stayed sitting in there all day, for before long he and the princess had agreed that they would have one another—and so his first day in the giant’s service did not drag, as you may well imagine. But towards evening she said he had better get the stable cleaned before the giant came home. When he reached the stable, he wanted to try whether what she had said was true, so he began mucking it out as he had seen the stablemen do at his father’s palace. But you may be sure he soon had to stop, for after he had been at it a little while, he scarcely had room to stand. Then he did as the princess had taught him: he turned the shovel round and mucked out with the handle, and in less than a moment the stable was as clean as though it had been scrubbed. When he had finished, he went back into the room where the giant had given him leave to stay, and there he walked up and down, humming and singing. Then the giant came home with the goats. “Have you mucked out the stable?” asked the giant. “Yes, it is neat and clean now, master,” said the prince. “I shall see about that!” said the giant, and strode out to the stable; but it was just as the prince had said.

“You must have been talking to my Mastermaid, for you never thought that up out of your own head,” said the giant. “Mastermaid? What sort of thing is that, master?” said the prince, pretending to be as stupid as a block of wood. “I should dearly like to see it.” “Oh, you will see her soon enough,” said the giant.

The next morning the giant was going out with his goats again. He told the prince that his task that day was to fetch home his horse, which was up on the moor, and when he had done that, he could rest for the remainder of the day. “For you must know you have come to a kindly master,” said the giant once more. “But if you go into any of those rooms I spoke of yesterday, I shall wring your head off,” he said, and then he went away with his flock of goats. “A kindly master you are indeed,” said the prince. “But I shall go in and talk to Mastermaid all the same. Perhaps she may be mine as soon as yours.” And so he went in to her. She asked him what he had to do that day. “Oh, I do not suppose it is any very dangerous work,” said the prince. “I have only to go up on the moor and fetch his horse.” “Yes, and how do you mean to do that?” asked Mastermaid. “Oh, riding a horse home is no great feat,” said the prince. “I dare say I have ridden as lively a horse before.” “Well, riding that horse home is not quite so easy as you think,” said Mastermaid;

“but I shall teach you what to do. When you catch sight of him, he will come at you with fire and flame streaming from his nostrils like a blazing pine torch. Watch carefully, then take the bridle hanging over there by the door and throw it straight into his mouth. He will become so gentle that you can do whatever you please with him.” Yes, he would be sure to remember that. Then he sat in there with Mastermaid all day again, and the two of them talked of this and that, but first and last they talked of how happy and splendid their life would be if only they could marry and escape safely from the giant. The prince would surely have forgotten both the moor and the horse if Mastermaid had not reminded him towards evening, telling him he had better go and fetch the horse before the giant came home.

So he did: he took the bridle hanging in the corner and ran up on the moor, and before long the horse came to meet him, with fire and red flames shooting from its nostrils. But the lad watched for his chance, and just as it came at him with its jaws wide open, he threw the bit straight into its mouth. Then the horse stood as meekly as a little lamb, and after that it was no great trouble to bring it home to the stable, I should think.

Then he went back indoors and began humming and singing. In the evening the giant came home with the goats. “Have you fetched the horse home from the moor?” asked the giant. “Yes, I have, master. He was a merry horse to ride, but I rode straight home and put him in the stable all the same,” said the prince. “I shall see about that!” said the giant, and out he went to the stable; but there stood the horse, just as the prince had said. “You must have been talking to my Mastermaid, for you never thought that up out of your own head,” said the giant again. “Yesterday master was talking about this Mastermaid, and today it is the same story. Oh, God bless you, master!

You would not show me this thing, I suppose? I should dearly like to see it,” said the prince, pretending to be just as stupid and witless as before. “Oh, you will see her soon enough,” said the giant.

On the morning of the third day, the giant was going into the forest with his goats again. “Today you are to go to Hell and fetch the tribute,” he told the prince. “When you have done that, you may rest for the remainder of the day, for you must know you have come to a kindly master.” And then he went away. “Well, however kindly a master you may be, you give me some nasty tasks all the same,” said the prince. “But I had better see if I can find this Mastermaid of yours. You say she is yours, but perhaps she may still tell me how to set about it.” And so he went in to her.

When Mastermaid asked him what the giant had set him to do that day, he told her he had to go to Hell and fetch the tribute. “How do you mean to do that?” said Mastermaid. “Well, you will have to tell me,” said the prince, “for I have never been to Hell before, and even if I knew the way, I should not know how much to ask for.” “Oh, I shall tell you that readily enough. You must go to the rock face over there below the moor, take the club lying there, and knock on the rock,” said Mastermaid. “Then someone will come out with sparks flying from him. Tell him your errand, and when he asks how much you are to have, say, ‘As much as I can carry.’” Yes, he said, he would be sure to remember. Then he sat in there with Mastermaid all day, right up until evening, and he would gladly have been sitting there still if Mastermaid had not reminded him that he had better set off to Hell for the tribute before the giant came home. So he had to be on his way, and he did exactly as Mastermaid had told him: he went to the rock face, took the club, and knocked. Then someone came out with sparks flying from both his eyes and his nose. “What do you want?” he said. “I was to come here on the giant’s behalf and claim his tribute,” said the prince.

“How much are you to have, then?” asked the other. “I never ask for more than I can carry away,” said the prince. “A good thing you did not want a whole horse-load!” said the fellow who had come out of the rock.

“But come inside with me now!” The prince did so, and there he saw gold and silver, you may be sure: it lay inside the mountain like heaps of stones on a scree slope. He was given as heavy a load as he could carry, and off he went with it. When the giant came home with the goats that evening, the prince was walking about indoors, humming and singing just as he had the two evenings before. “Have you been to Hell for the tribute?” said the giant. “Yes, indeed I have, master,” said the prince. “Where have you put it, then?” asked the giant. “The sack of gold is over there on the bench,” said the prince. “I shall see about that!” said the giant, and strode over to the bench. But there stood the sack, so full that gold and silver spilled out as soon as the giant loosened the cord.

“You must have been talking to my Mastermaid,” said the giant. “If you have, I shall wring your head off.” “Mastermaid?” said the prince. “Yesterday master was talking about this Mastermaid, and today he is talking about her again, and the day before yesterday it was the same story. I do wish I could see this thing.” “Very well, wait until tomorrow, and I shall take you in to her myself,” said the giant. “Oh, thank you, master, though I dare say you are only teasing me,” said the prince.

The next day the giant took him in to Mastermaid. “Now you are to slaughter him and boil him in that great big cauldron—you know the one. When the soup is ready, you can call me,” said the giant. Then he lay down on the bench to sleep, and in no time he was snoring so loudly that the mountain rumbled.

Then Mastermaid took a knife and cut the lad’s little finger, letting three drops of blood fall onto the stool. After that she took all the old rags and shoe soles and every scrap of rubbish she could lay hands on and put them into the cauldron. Then she took a whole chestful of ground gold, a lump of salt, a flask of water hanging by the door, a golden apple, and two golden hens, and with these she and the prince fled from the giant’s farm as fast as they could. When they had gone some way, they came to the sea, and after that they sailed; but where they got the ship from, I have never rightly learned.

When the giant had slept for a good while, he began to stretch himself where he lay on the bench. “Is it nearly cooked?” he said. “Only just begun!” said the first drop of blood on the stool. So the giant settled down to sleep again, and slept for a long, long while. Then he began to stir a little once more. “Is it nearly cooked now?” he said, but he did not look up—nor had he the first time—for he was still half asleep. “Half cooked!” said the second drop of blood, and once again the giant thought it was Mastermaid;

he turned over on the stool and went back to sleep. When he had slept for many more hours, he began to stir and stretch. “Is it not cooked yet?” he said.

“Quite cooked!” said the third drop of blood. Then the giant began to sit up and rub his eyes, but he could not see who had spoken, so he asked for Mastermaid and called out to her. No, there was no answer. “Oh well, she must have slipped out for a moment,” thought the giant. He took a ladle and went over to the cauldron to taste the soup. But there was nothing in it except shoe soles and rags and such rubbish, all boiled together until he could not tell whether it was porridge or gruel. When he saw that, he understood what had happened, and he grew so furious that he did not know which foot to stand on. Off he rushed after the prince and Mastermaid, at a terrific pace; but before long he stood at the water’s edge, and he could not get across. “Well, well, I know how to deal with this. I need only call my River-sucker,” said the giant, and so he did. His River-sucker came and lay down and drank two or three great gulps, and the water in the sea sank so far that the giant could see Mastermaid and the prince out on the ship.

“Now you must throw out the lump of salt,” said Mastermaid. The prince did so, and it became a mountain stretching right across the sea, so great and high that the giant could not get over it, nor could the River-sucker drink any more. “Well, well, I know how to deal with this,” said the giant. He fetched his Rock-borer and set about boring through the mountain so that the River-sucker could drink again;

but the moment there was a hole and the River-sucker began to drink, Mastermaid told the prince to pour a drop or two out of the flask. At once the sea was just as full as before, and before the River-sucker could take another gulp, they had reached land and were safe.

Now they were to go home to the prince’s father, but he would not hear of Mastermaid going on foot, for he thought it unbecoming to both her and himself. “Wait here just a little while, while I go home and fetch the seven horses in my father’s stable,” said the prince. “It is not far, and I shall not be long. But I will not have my sweetheart come walking into the courtyard.” “Oh no, do not do that, for once you get home to the palace, you will simply forget me. I know it already,” said Mastermaid. “How could I forget you, when we have suffered so much together and love each other so dearly?” said the prince;

he was determined to go home for the carriage drawn by the seven horses, and she was to wait by the shore meanwhile. In the end Mastermaid had to give in, since he was so set upon it. “But when you get there, you must not even stop to greet anyone. Go straight into the stable, take the horses, harness them, and drive off as fast as you can.

They will all crowd round you, but you must pretend not to see them, and you must not taste a thing. If you do, it will bring misfortune on us both,” she said, and he promised.

But when he reached the palace, one of his brothers was just about to be married, and the bride and all those who had escorted her were already there. They all crowded round him, asking him about this and that and wanting him to come inside with them. But he pretended not to see them, went straight into the stable, brought out the horses, and began harnessing them. When they could not get him to come indoors by any means, they came out to him with food and drink and all the best things they had prepared for the wedding;

but the prince would not taste anything; he only hurried on with the harnessing. At last the bride’s sister rolled an apple across the courtyard to him. “Since you will not taste anything else, you might at least take a bite of that, for you may well be both thirsty and hungry after your long journey,” she said. And he did: he picked up the apple and bit into it. But no sooner was the mouthful between his lips than he forgot both Mastermaid and that he was to drive out to fetch her. “I must be mad! What do I want with the horses and carriage?” he said. So he put the horses back in the stable and went into the palace with the others, and it was soon arranged that he should marry the bride’s sister, the one who had rolled the apple to him.

Mastermaid sat by the shore and waited for ages and ages, but no prince came. At last she went away, and when she had walked some distance, she came to a little cottage standing by itself in a wooded enclosure close to the palace;

she went inside and asked whether she might stay there. The cottage belonged to an old woman, a fierce and ill-tempered old troll she was too. At first she would not let Mastermaid stay at all, but after a great deal of coaxing and the promise of payment, she gave her leave at last.

But inside it was as filthy and black as a pigsty, so Mastermaid said she would like to tidy it up a little, so that it might look like other people’s homes. The old woman did not like that either; she snarled and flew into a temper;

but Mastermaid took no notice. She brought out her chest of gold and threw a few quarts or so onto the fire, so that the gold hissed and sprayed all over the cottage, gilding it both inside and out. But the moment the gold began to hiss, the old woman took such fright that she rushed out as though the Evil One himself were after her. She forgot to duck in the doorway, struck the frame, and broke her head clean off.

The next morning the constable came riding past. He was quite astonished at the golden cottage glittering and gleaming over in the wooded enclosure, as you may well imagine, and still more astonished when he went inside and saw the beautiful maiden sitting there. He fell so deeply in love with her that he proposed on the spot, begging her most sweetly and earnestly to become his wife. “Well, have you plenty of money?” said Mastermaid. Oh yes, the constable thought he had quite a tidy sum. He would go home and fetch it, and that evening he returned with a whole half-barrel sack, which he set down on the bench. Yes, since he had so much money, Mastermaid would have him, and they lay down together. But no sooner had they lain down than Mastermaid wanted to get up again. “I have forgotten to bank the fire,” she said. “Good heavens, should you get up for that?” said the constable. “I shall do it.” And he sprang out onto the floor and over to the hearth in a single bound. “Tell me when you have hold of the poker,” said Mastermaid. “I have hold of the poker now,” said the constable. “Then God grant that you may hold the poker and the poker hold you, and that you may shovel fire and embers over yourself until daybreak!” said Mastermaid. So the constable stood there all night, shovelling fire and embers over himself, and for all his weeping, pleading, and begging, the embers grew no cooler. But when day broke and he was able to let go of the poker, he did not stay long, you may be sure. He dashed away as though the bailiff or the Devil were at his heels. Everyone he met gaped and stared after the constable, for he flew along like a madman, and he could not have looked worse if he had been both flayed and tanned. They all wondered where he had been, but he was too ashamed to say a word about it.

The next day the magistrate came riding past the place where Mastermaid lived. He saw the cottage glittering and shining over in the wooded enclosure, and he too felt he must go in and see who lived there. When he entered and saw the beautiful maiden, he fell even more deeply in love than the constable and began proposing that very instant. Mastermaid gave him the same answer she had given the constable: if he had plenty of money, then perhaps—. As for money, the magistrate thought he had quite a tidy sum, and he would go straight home and fetch it. That evening he returned with a great bulging sack of money—I believe it was a whole barrel-sized sack—and set it on the bench in Mastermaid’s cottage.

So it was settled that he should have her, and they lay down together. But Mastermaid had forgotten to shut the porch door that evening, and she said she must get up and fasten it. “Good heavens, should you do that?” said the magistrate. “No, you lie still. I shall do it.” And out of bed he sprang, as lightly as a pea off a piece of birch bark, and went into the porch. “Tell me when you have hold of the door latch!” called Mastermaid. “I am holding the door now!” the magistrate shouted from the porch. “Then God grant that you may hold the door and the door hold you, and that you may fly from wall to wall until daybreak!” said Mastermaid. And you may be sure the magistrate had to dance that night. He had never waltzed such a waltz before, nor was he likely to want to dance it again afterwards. Now he was in front and now the door, and away they went from one corner of the porch to the other, until the magistrate was almost battered to death. First he began to curse, then to weep and plead, but the door paid no attention and went on with its work until day began to break. When the door let go, the magistrate ran off as though he were being paid for it. He forgot both his sack of money and his courtship, and was only thankful the cottage door did not come dancing after him. Everyone he met gaped and stared after the magistrate, for he flew along like a madman, and besides, he looked worse than if he had been butting heads with the rams all night.

On the third day the bailiff came riding by, and he too caught sight of the golden cottage in the wooded enclosure. Yes, he too had to go in and see who lived there. When he saw Mastermaid, he fell so deeply in love with her that he proposed almost before he had said good day. Mastermaid answered him as she had the other two: if he had plenty of money, she would gladly have him. And the bailiff said he had quite a tidy sum; he would go straight home and fetch it, and so he did. When he returned that evening, he had an even bigger sack of money than the magistrate’s—it must have held a barrel and a half—and he set it down on the bench. So now it was settled that he should have Mastermaid. But no sooner had they lain down than Mastermaid said she had forgotten to let the calf in; she must get up again and put it in its pen.

No, goodness gracious, she must do no such thing; the bailiff would do it, he said. And fat and stout as he was, he sprang out of bed and out of doors as nimbly as a young man. “Tell me when you have hold of the calf’s tail,” said Mastermaid, and so he did. “I have hold of the calf’s tail now!” shouted the bailiff. “Then God grant that you may hold the calf’s tail and the calf’s tail hold you, and that you may race all over the world until daybreak!” said Mastermaid. And you may be sure the bailiff had to put his legs to work;

Away they went, uphill and down, over mountains and through valleys, and the more the bailiff cursed and shouted, the faster the calf ran. By the time dawn began to break, the bailiff was almost done for, and he was so glad to let go of the calf’s tail that he forgot the moneybag and everything else. He made his way home rather more slowly than the sheriff and the clerk had done, but the more slowly he went, the more time everyone had to gape and stare at him; and you may be sure they made the most of it, so worn out and ragged did he look after his dance with the calf.

The next day the wedding was to be held at the royal palace, and both the eldest brother and his bride, and the brother who had been with the giant and her sister, were to go to church. But when they had climbed into the carriage and were about to set off, one of the harness pins snapped. They made another, and a second, and a third to replace it, but every one of them broke, no matter what sort of wood they used. This went on and on, and still they could not get away, until they all began to lose heart. Then the sheriff spoke up—for he too had been invited to the wedding at the palace, you must know—and said that a maiden lived over in Skovhagen. “If you could only borrow the poker she uses to rake her fire together, I know for certain it would hold,” said the sheriff. So they sent word to Skovhagen and asked very politely whether they might borrow the poker the sheriff had spoken of. There was no question of refusing, and now, you may be sure, they had a harness pin that would not snap.

But just as they were about to drive off, the bottom of the carriage broke. They set to work making a new one as quickly and as well as they could, but however they nailed it together, and whatever wood they used, it was no use. No sooner had they fitted the bottom and made ready to leave than it broke apart again, and now they were even worse off than they had been with the harness pin. Then the clerk spoke up—for if the sheriff was there, you may be sure the clerk was at the palace wedding too. “There is a maiden living over in Skovhagen,” he said. “If you could only borrow one half of the door to her gallery, I know for certain it would hold.” So they sent word to Skovhagen again and asked very politely whether they might borrow the gilded gallery door the clerk had spoken of, and they were given it at once. Once more they were ready to set off, but now the horses could not pull the carriage. They already had six horses harnessed to it; then they tried eight, then ten, then twelve, but however many they harnessed, and however hard the coachmen used their whips, it did no good: the carriage would not stir from the spot. By now it was getting well on in the day, and to church they must and would go, so everyone at the palace was quite in despair. But then the bailiff said that a maiden lived over in the gilded crofter’s cottage in Skovhagen, and if only they could borrow her calf—“For I know for certain it will pull the carriage, even if it is as heavy as a mountain!” said the bailiff. They thought it a sorry thing to drive to church behind a calf, but there was nothing else for it. They had to send word again and ask very politely on the king’s behalf whether he might borrow the calf the bailiff had spoken of. Mestermø let them have it at once; she did not refuse them this time either. Once they had harnessed it, you may be sure the carriage began to move. Away it went, uphill and down, over sticks and stones, so fast they could scarcely draw breath, sometimes on the ground and sometimes in the air. When they reached the church, it began whirling round and round it like a reel, and only with the greatest difficulty did they manage to get out of the carriage and into the church.

On the way back they went faster still, so that they scarcely knew where they were by the time they reached the palace again. When they had sat down at table, the prince who had served in the giant’s house said that he thought they ought to invite up to the palace the maiden down in Skovhagen who had lent them the poker, the gallery door, and the calf. “For if we had not had those three things, we should not have got away yet,” he said. The king agreed that this was only right and proper, and sent five of his best men down to the gilded crofter’s cottage. They said that the king sent his warmest greetings and begged her to be so good as to come up to the palace and dine. “Give the king my greetings and tell him that if he is too good to come to me, then I am too good to go to him,” answered Mestermø. So the king had to go himself, and then Mestermø came along at once. The king evidently thought she was rather more than she seemed, for he seated her in the place of honour beside the younger bridegroom. When they had been at table a little while, Mestermø brought out the cock, the hen, and the golden apple she had taken with her from the giant’s house, and set them on the table before her. At once the cock and the hen began squabbling over the golden apple. “Just look at those two fighting over the golden apple!” said the prince. “Yes, that was how the two of us struggled to get out when we were inside the mountain,” said Mestermø. Then the prince knew her again, and you may be sure he was overjoyed. He had the wicked witch who had rolled the apple to him torn apart between twenty-four horses, until not a scrap of her remained, and only then did the wedding festivities begin in earnest. And battered and bruised though they were, the sheriff, the clerk, and the bailiff held out to the end as well.

Izvirnik

Der var engang en Konge; han havde flere Sønner, jeg veed ikke rigtig hvormange det var, men den yngste af dem havde ingen Ro paa sig hjemme, han vilde med al Nød og Magt ud i Verden og prøve sig, og det maatte da Kongen langt om længe lade ham faae Lov til. Da han havde reist i nogle Dage, kom han til en Risegaard, og der stedede han sig i Tjeneste hos Risen. Om Morgenen skulde Risen ud at gjæte Gjederne sine, og med det samme han reiste af Gaarde, sagde han til Kongssønnen at han skulde maage Stalden; „naar du har gjort det, skal du slippe at gjøre mere i Dag, for du skal vide, det er en snild Huusbond, du er kommen til,“ sagde han.

„Men det du bliver sat til, skal du gjøre baade godt og vel, og saa maa du slet ikke gaae ind i noget af de Værelser, som er inden for Stuen, du var i i Nat; gjør du det, tager jeg Livet af dig.“ „Jamen er det en snild Huusbond ogsaa,“ sagde Kongssønnen ved sig selv, han gik op og ned paa Stuegulvet og trallede og sang, for han syntes, det havde god Tid med at maage Stalden; „men artigt var det at skotte ind i de andre Stuerne hans ligevel, for det maa vel være Noget han er ræd for, siden jeg ikke skal faae Lov at komme derind,“ tænkte han, og saa gik han ind i den første Stuen.

Der hang en Kjedel paa Væggen og kogte, men Kongssønnen saa ingen Varme under den. Hvad montroe der er oppe i den? tænkte han, og dyppede Haarlugen ned i, saa blev Haarene som de skulde være af Kobber allesammen. „Det var en artig Suppe det, dersom En smagte paa den, blev han gjild om Truten,“ sagde Gutten og dermed gik han ind i det Værelse, som var næst ved. Der hang ogsaa en Kjedel paa Væggen og puttrede og kogte, men Varme var der ikke under den heller.

„Jeg faaer prøve den ogsaa,“ sagde Kongssønnen og stak Luggen sin nedi igjen, saa blev den forsølvet. „Saa dyr Suppe har de ikke i min Fa’ers Gaard,“ sagde Kongssønnen, „men det kommer bare an paa hvorledes den smager,“ og dermed gik han ind i det tredie Værelse. Der hang ogsaa en Kjedel paa Væggen og kogte, akkurat lige eens som i de to andre Værelser, og Kongssønnen fik da Lyst at prøve der ogsaa; saa dyppede han Luggen nedi, og saa blev den saa blank forgyldt at det skinte i den.

„Værre og værre! sagde Kjerringen, hun skulde sige: Ære være!“ sagde Kongssønnen, „men koger han Guld her, hvad skal troe han saa koger derinde?“ Det vilde han da see og gik ind igjennem Døren til det fjerde Værelse. Der var der ikke nogen Kjedel at see, men i Bænken sad der En, det var nok en Kongsdatter, men hvad Mands Datter hun var, saa havde Kongssønnen aldrig seet hendes Mage i sine Levedage før, saa deilig var hun. „Aa, i Jesu Navn hvad vil du her da?“ sagde hun som sad i Bænken. „Jeg har stedet mig i Tjeneste her i Gaar,“ sagde Kongssønnen. „Gud bedre dig for Sted du er kommen at tjene paa da,“ sagde hun. „Aa, jeg synes jeg har faaet en snild Huusbond, jeg,“ sagde Kongssønnen, „han har ikke givet mig tungt Arbeidet at gjøre i Dag: naar jeg faaer maaget

Stalden, har jeg gjort fra mig.“ „Ja, hvorledes vil du bære dig ad med det?“ spurgte hun igjen, „dersom du maager som Folk pleie, saa kommer der ti Rokoer ind, for hver en du kaster ud. Men jeg skal lære dig, hvorledes du skal bære dig ad: du skal vende Rokoen op ned og maage med Skaftet, saa flyver det ud af sig selv Altsammen.“ Ja det skulde han passe paa, meente Kongssønnen; og saa blev han siddende derinde hele Dagen, for det blev snart saa imellem dem, at de vilde have hverandre, han og Kongsdatteren, — og saa var vel den første Dagen, han tjente hos Risen, ikke lang for ham, det kan En nok vide. Men da det led mod Kvelden, sagde hun, at nu var det bedst, han fik maaget reen Stalden, før Risen kom

hjem, og da han kom bort i Stalden, havde han Lyst at prøve om det var rigtigt som hun havde sagt, og saa begyndte han at maage saaledes som han havde seet Staldkarlene hos hans Fader gjorde, men det kan vel hænde, han maatte holde op med, for da han havde maaget en liden Stund, havde han næsten ikke Rum at staae der. Saa gjorde han som Kongsdatteren havde lært ham, han vendte Rokoen og maagede med Skaftet, og saa var det ikke et Øieblik før Stalden var saa reen, som den skulde været skuret. Da han havde gjort det, gik han ind igjen i den Stuen, som Risen havde givet ham Lov at være i; der gik han op og ned paa Gulvet og gav sig til at tralle og synge. Saa kom Risen hjem med Gjederne. „Har du maaget Stalden?“ spurgte Risen. „Ja nu er den reen og peen, Huusbond,“ sagde

Kongssønnen. „Det vil jeg see paa!“ sagde Risen og lagde ud i Stalden; men saa var det som Kongssønnen havde sagt. „Du har vist talt med min Mestermø, for det har du aldrig suget af dit eget Bryst,“ sagde Risen. „Mestermø? hvad er det for en Ting, Huusbond?“ sagde Kongssønnen, han slog sig saa dum som et Nød, „den skulde jeg have Moro af at see.“ „Aa, tidsnok faaer du see hende,“ sagde Risen.

Den anden Morgen skulde Risen ud med Gjederne sine igjen. Saa sagde han til Kongssønnen at den Dagen skulde han hente hjem Hesten hans, som gik oppe i Heien, og naar han havde gjort det, kunde han hvile sig Resten af Dagen; „for det er en snild Huusbond, du er kommen til, skal du vide,“ sagde Risen igjen. „Men gaaer du ind i noget af de Værelserne, jeg snakkede om i Gaar, saa vrider jeg Hovedet af dig,“ sagde han, og saa reiste han afsted med Gjedeflokken. „Jamen er du en snild Huusbond ogsaa,“ sagde Kongssønnen, „men jeg vil nok ind og snakke med Mestermø ligevel jeg, kanskee hun lige saa tidlig tør blive min som din,“ og saa gik han ind til hende. Hun spurgte ham da, hvad han skulde gjøre den Dagen. „Aa, det er ikke farligt Arbeide, skal jeg troe,“ sagde Kongssønnen. „Jeg skal

bare op i Heien efter Hesten hans.“ „Ja, hvorledes vil du bære dig ad med det da?“ spurgte Mestermø. „Aa det er vel ikke store Kunsten at ride en Hest hjem,“ sagde Kongssønnen; „jeg tænker vel jeg har redet paa saa frisk Hest før.“ „Ja, det er nok ikke saa let en Sag endda at ride den Hesten hjem,“ sagde Mestermø; „men jeg skal lære dig, hvorledes du skal gjøre. Naar du faaer see den, kommer den, saa Ild og Lue fraser ud af Næseborene paa den, som du skulde see en Tyrilyse; pas saa vel paa og tag Bidslet, som hænger der borte ved Døren, og kast lige i Kjæften paa den, saa bli’er den saa spag, at du kan gjøre med den hvad du vil.“ Ja, det skulde han nok komme i Hu, og saa sad han der inde hos Mestermø hele Dagen igjen, og de snakkede og pratede

baade om det Ene og det Andet de To, men først og sidst var det nu om hvor gjildt og herligt de skulde have det, naar de bare kunde faae hverandre og komme vel ifra Risen; og Kongssønnen havde nok glemt baade Heien og Hesten, dersom ikke Mestermø havde mindet ham om det, da det led mod Kvelden, og sagt at nu var det bedst han lagde efter Hesten, før Risen kom. Det gjorde han da, han tog Bidslet, som hang i Krogen og løb op i Heien, og saa var det ikke længe før Hesten mødte ham, saa Ild og røde Luen stod ud af Næseborene paa den; men saa passede Gutten sit Snit, med det samme den kom imod ham med gabende Kjæft, og kastede Mundbidet lige i Gabet paa den, og saa stod Hesten saa taalmodig som en Lamunge, og det var ikke

store Sagen at faae den hjem paa Stalden da, skal jeg troe. Derpaa gik han ind i Stuen igjen og gav sig til at tralle og synge. Saa kom Risen hjem med Gjederne til Kvelds. „Har du nu hentet Hesten hjem fra Heien?“ spurgte Risen. „Ja jeg har det Husbond; det var en morsom Hest at ride paa, men jeg red lige hjem og satte den paa Stalden ligevel jeg,“ sagde Kongssønnen. „Det vil jeg see paa!“ sagde Risen, han ud i Stalden; men saa stod Hesten der, ligesom Kongssønnen havde sagt. „Du har vist talt med min Mestermø, for det har du aldrig suget af dit eget Bryst,“ sagde Risen igjen. „I Gaar snakkede Huusbond om denne Mestermøen og i Dag er det samme Snakket; — aa Gud velsigne Huusbond!

han vilde vel ikke vise mig den Tingen, veed jeg, for den skulde jeg have rigtig Moro af at see,“ sagde Kongssønnen, han slog sig lige dum og uvittig igjen. „Aa, tidsnok faaer du see hende,“ sagde Risen. Den tredie Dags Morgen skulde Risen ud i Skoven med Gjederne sine igjen. „Idag skal du til Helvede og hente Brandskatten,“ sagde han til Kongssønnen; „naar du har gjort det, kan du hvile dig Resten af Dagen, for det er en snild Huusbond du er kommen til, skal du vide,“ og saa reiste han. „Ja hvor snild Huusbond, du er, saa er det fule Arbeider du sætter mig til ligevel,“ sagde Kongssønnen; „men jeg faaer vel prøve om jeg kunde finde Mestermøen din; du siger

vel hun er din, men kanskee hun nok turde sige mig, hvordan jeg skal bære mig ad endda,“ og saa gik han ind til hende. Da nu Mestermø spurgte ham, hvad Risen havde sat ham til at gjøre den Dagen, fortalte han at han skulde til Helvede og hente Brandskatten. „Hvorledes vil du bære dig ad med det?“ sagde Mestermø. „Ja det faaer nok du sige mig det,“ sagde Kongssønnen, „for i Helvede har jeg aldrig været før, og om jeg vidste Veien, saa ved jeg ikke, hvormeget jeg skal kræve heller.“ „Aa ja, jeg skal nok sige dig det; du skal gaae til Fjeldet her borte under Heien og tage den Klubben som ligger der og knarte paa Bjergvæggen,“ sagde Mestermø. „Saa kommer der ud En, saa det gnistrer af ham, ham skal du sige Ærendet dit, og naar

han spørger dig hvormeget du skal have, siger du: Saa meget som jeg kan bære.“ Ja, det skulde han nok komme i Hu, sagde han, og saa sad han inde hos Mestermø hele Dagen, ligetil det led mod Kvelden, og han havde gjerne siddet der til nu, dersom ikke Mestermø havde mindet ham om, at han nok fik afsted til Helvede efter Brandskatten, før Risen kom. Han maatte da i Veien, og saa gjorde han akkurat som Mestermø havde sagt, han skulde gjøre; han gik bort til Fjeldvæggen og tog Klubben og knartede paa. Saa kom der ud En saa Gnisterne fløi baade af Øine og Næse paa ham. „Hvad vil du?“ sagde han. „Jeg skulde nok hid for Risen og kræve Brandskatten til ham,“ sagde Kongssønnen.

„Hvor meget skal du have da?“ sagde den Anden igjen. „Jeg forlanger aldrig Mere end jeg orker bære med mig, jeg,“ sagde Kongssønnen. „Det var vel, du ikke skulde have et heelt Hestelæs!“ sagde han, som kom ud af Fjeldvæggen. „Men kom nu og bliv med mig ind!“ Det gjorde Kongssønnen og der fik han vel see Guld og Sølv, kan du troe, det laa ind i Bjerget, som Steenhobene i en Ur; og saa fik han en Børd saa stor, han kunde bære, og med den gik han sin Vei. Da nu Risen kom hjem med Gjederne om Kvelden, gik Kongssønnen inde i Stuen og trallede og sang igjen, ligesom de to andre Aftener. „Har du nu været i Helvede efter Brandskatten?“ sagde Risen. „Ja jeg har nok det, Huusbond,“ sagde Kongssønnen. „Hvor har du den henne da?“

sagde Risen igjen. Guldsækken staaer der borte i Bænken,“ sagde Kongssønnen. „Det vil jeg see paa!“ sagde Risen, han lagde bort til Bænken, men saa stod Sækken der, og det saa fuld, at Guldet og Sølvet dryssede, bare Risen løste paa Sækkebaandet. „Du har vist talt med min Mestermø?“ sagde Risen; „har du det, vrider jeg Hovedet af dig.“ „Mestermø?“ sagde Kongssønnen; „i Gaar snakkede Huusbond om denne Mestermøen, og i Dag snakker han om hende igjen, og forrige Dagen var det samme Snakket. Jeg vilde ønske, jeg fik see den Tingen, jeg,“ sagde han. „Ja, ja, bi til i Morgen, da skal jeg selv være med dig ind til hende,“ sagde Risen. „Aa Tak skal Huusbond have, men det er vel bare Skam,“ sagde

Kongssønnen. Dagen efter tog Risen ham med til Mestermø. „Nu skal du slagte ham og koge ham i den store, digre Kjedlen du veed vel. Naar du saa har Suppen færdig, kan du snakke til mig,“ sagde Risen, han lagde sig til at sove i Bænken, og ret som det var, snorkede han, saa det dundrede i Fjeldet. Saa tog Mestermø en Kniv og skar Gutten i Veslefingeren og dryppede tre Blodsdraaber paa Krakken; derefter tog hun alle de gamle Filler og Skosaaler og alt det Utøi, hun kunde faae fat paa, og havde op i Kjedelen; og saa heldte hun et heelt Skriin fuldt med malet Guld, og en Saltsteen og en Vandflaske, som hang ved Døren, og et Guldæble og to Guldhøner tog hun ogsaa med sig, og med det reiste hun og Kongssønnen afsted fra

Risegaarden det forteste de kunde, og da de kom et Stykke paa Veien, kom de til et Hav, siden seilede de, men hvor de fik Skibet fra, har jeg aldrig rigtigt faaet spurgt. Da nu Risen havde sovet en god Stund, begyndte han at strække sig paa Bænken, der han laa; „er det snart kogt nu?“ sagde han. „Nys begyndt!“ sagde den første Blodsdraaben paa Krakken. Ja saa lagde Risen sig til at sove igjen, og saa sov han en lang, lang Stund paany. Saa begyndte han at vende lidt paa sig igjen; „er det snart kogt nu da?“ sagde han, men han saae ikke op — det gjorde han ikke første Gangen heller — for han var halvt i Søvne endda. „Halvkogt!“ sagde den anden Blodsdraaben, og saa troede Risen det var Mestermø igjen;

han vendte sig paa Krakken og lagde sig til at sove paa nyt Lag. Da han nu havde sovet i mange Timer igjen, begyndte han at røre og strække sig; „er det ikke kogt endnu?“ sagde han. „Fuldkogt!“ sagde den tredie Blodsdraaben. Risen begyndte da at reise paa sig og gnide Øinene, men han kunde ikke see den, som havde snakket, og saa spurgte han efter Mestermø og raabte paa hende. Nei, der var Ingen som svarede. „Aa ja, hun er vel smuttet ud lidt,“ tænkte Risen, han tog en Slev og skulde bort i Kjedlen og smage; saa var der ikke andet end Skosaaler og Filler og sligt Fanteri og det var kogt i Hob saa han ikke vidste enten det var Grød eller Velling. Da han saae det, kunde han skjønne, hvorledes det var gaaet til, og saa blev han saa ildsindt,

at han ikke vidste, hvad Been han skulde staae paa, og han efter Kongssønnen og Mestermø og det saa det suste; men det varede ikke længe, saa stod han ved Vandet og det kunde han ikke komme over. „Ja, ja, jeg skal vel vide Raad for det, jeg skal bare raabe paa min Elvesuger,“ sagde Risen, og det gjorde han; saa kom Elvesugeren hans og lagde sig ned og drak en to, tre Slurker; og ved det minkede Vandet saameget i Havet, at Risen saa Mestermø og Kongssønnen, ude paa Skibet.

„Nu faaer du kaste ud Saltstenen,“ sagde Mestermø, og det gjorde Kongssønnen, saa blev den til et Fjeld saa stort og høit tværs over Havet, at Risen ikke kunde komme over, og ikke kunde Elvesugeren faae suget Mere heller. „Ja, ja, jeg skal vel vide Raad for det,“ sagde Risen, han efter Bjergnaveren sin og til at bore i Bjerget, saa Elvesugeren kunde komme til at suge igjen; men med det samme der blev Hul og Elvesugeren begyndte at drikke, sagde Mestermø at Kongssønnen skulde slaae ud en Draabe eller to af Flasken, og saa blev Havet lige fuldt igjen, og førend Elvesugeren kunde faae taget en Slurk til, var de i Land, og saa var de frelste.

Saa skulde de hjem til Kongssønnens Fader, men han vilde ikke paa nogen Maade at Mestermø skulde gaae, for det syntes han ikke kunde passe sig hverken for hende eller ham. „Vent her en bitte liden Stund, mens jeg gaaer hjem efter de syv Hestene, som staae paa min Faders Stald,“ sagde Kongssønnen. „Det er ikke lange Veien og ikke skal jeg være længe om den heller; men jeg vil ikke at Kjæresten min skal komme gaaende til Gaards.“ „Aa nei, gjør ikke det, for kommer du hjem til Kongsgaarden, saa glemmer du mig bare, det veed jeg før,“ sagde Mestermø. „Hvorledes skulde jeg glemme dig? vi som har lidt saa meget Ondt sammen og har hverandre saa kjær,“ sagde Kongssønnen; han vilde og han maatte hjem efter Vognen med de syv Hestene for, og hun skulde vente der ved Søkanten imens. Ja,

tilsidst maatte da Mestermø føie ham i det, siden han endelig vilde. „Men naar du kommer der, skal du ikke give dig Stunder til at hilse paa Nogen en Gang, men gaae lige ind i Stalden og tage Hestene og spænde for og kjøre, det forteste du kan. For de komme nu om dig Allesammen; men du maa lade, som du ikke seer dem, og smage Noget maa du slet ikke; gjør du det, saa bliver det til Ulykke baade for dig og mig,“ sagde hun, og det lovede han.

Men da han kom hjem til Kongsgaarden, saa skulde just en af Brødrene hans have Bryllup, og Bruden og alle Skydsfolkene hendes vare alt komne til Gaards; og saa stimlede de om ham Allesammen og spurgte baade om det Ene og det Andet og vilde have ham med sig ind; men han lod som han ikke saa dem, men lagde lige ind i Stalden og fik ud Hestene og begyndte at spænde for. Da de nu ikke paa noget Sæt eller Viis kunde faae ham med sig ind, kom de ud til ham baade med Mad og Drikke og alt det Bedste, de havde lavet til Brylluppet; men Kongssønnen vilde ikke smage nogen Ting, han skyndte sig bare at spænde for, han. Men tilsidst saa trillede Søsteren til Bruden et Æble bort over Gaarden til ham; „siden du ikke

vil smage noget Andet, kan du da gjerne bide i det, for du kan være baade tørst og sulten efter den lange Vei,“ sagde hun, og det gjorde han, han tog op Æblet og bed i det. Men aldrig før havde han faaet Biden i Munden, saa glemte han baade Mestermø og at han skulde kjøre efter hende. „Jeg mener, jeg er gal. Hvad skal jeg med Hestene og Vognen?“ sagde han og saa satte han ind igjen Hestene paa Stalden og blev med dem ind i Kongsgaarden, og nu blev det saaledes, at han skulde have Søsteren til Bruden, hende som havde trillet Æblet til ham.

Mestermø sad ved Søkanten og ventede i syv Lange og syv Brede, men ingen Kongssøn kom der. Saa gik hun da derfra, og da hun havde gaaet et Stykke, kom hun til en liden Stue, som laa for sig selv i en Skovhage tæt ved Kongsgaarden; der gik hun ind, og bad om hun ikke kunde faae Lov at være der. Det var en gammel Kjærring, som eiede Stuen, og et sindt og arrigt Trold var hun ogsaa; i Førstningen vilde hun slet ikke lade Mestermø faae blive hos sig, men langt om længe skulde hun da for gode Ord og Betaling faae Lov alligevel.

Men stygt og svart var det derinde som i en Grisesti, derfor sagde Mestermø, at hun nok vilde pynte lidt, saa det kunde komme til at see ud som hos andre Folk derinde ogsaa. Det led heller ikke den gamle Kjærringen, hun gren og var sindt; men Mestermø brød sig ikke om det; hun tog frem Guldskrinet sit og slog en Halvsætting eller saa bort i Varmen, saa at Guldet frasede ud over hele Stuen, og saa blev den forgyldt baade inden- og udenpaa. Men med det samme Guldet begyndte at frase, blev den gamle Kjærringen saa ræd, at hun satte ud, som om den Slemme selv var efter hende; saa kom hun ikke i Hu at bukke sig i Døren, og saa brød hun Hovedet af sig i Dørkarmen.

Morgenen efter kom Lensmanden reisende der forbi. Han blev rent forundret over den Guldstuen, som blinkede og glittrede borte i Skovhagen, det kan En nok vide, og endnu mere forundret blev han, da han kom ind og fik see den deilige Jomfruen, som sad der; hende blev han saa forlibt i, at han friede til hende strax paa Timen og bad hende baade vakkert og veent, at hun vilde blive Madamen hans. „Ja, har du brav mange Penge saa,“ sagde Mestremø. Aa ja, han havde ikke saa faa endda, meente Lensmanden. Pengene skulde han nu hjem efter, og om Kvelden kom han igjen, da havde han en heel Halvtøndesæk med sig, som han satte borte i Bænken. Ja, siden han havde saa brav mange Penge, vilde Mestermø have ham,

og saa lagde de sig sammen; men aldrig før havde de lagt sig, saa vilde Mestermø op igjen; „jeg har glemt at kare Varmen,“ sagde hun. „Jøs, skulde du staae op efter det!“ sagde Lensmanden, „det skal jeg gjøre, det“ — og saa sprat han op paa Gulvet og bort til Skorstenen i et Hop. „Ja sig mig til, naar du holder i Karepinden,“ sagde Mestermø. „Nu holder jeg i Karepinden,“ sagde Lensmanden. „Saa Gud give, du maa holde i Karepinden og Karepinden i dig, og du maa øse Ild og Mørje over dig til det dages!“ sagde Mestermø, og saa blev Lensmanden staaende der hele Natten og øste Ild og Mørje over sig, og alt han græd og bad og tiggede, saa blev ikke Ildmørjen koldere for det; men da det dagedes og han fik Magt

til at kaste Karepinden, blev han nu ikke der længe, det kan du nok vide, han satte afsted som Fogden eller Fanden skulde være i Hælene paa ham; og Alle, som mødte ham, kopte og glante efter Lensmanden, for fløi gjorde han, som han var galen, og værre kunde han ikke have seet ud, om han havde været baade flaaet og garvet; og Alle saa undrede de sig hvor han havde været, men han sagde nu ikke Noget om det for Skams Skyld.

Dagen efter kom Skriveren reisende forbi der, hvor Mestermø boede; han saa at det glittrede og skinte i Stuen borte i Skovhagen, og skulde da ogsaa ind og se, hvem det var, som boede der, og da han kom ind og fik see den deilige Jomfruen, blev han endda mere forlibt end Lensmanden og til at frie paa flyvende Timen. Ja, Mestermø svarede ham lige eens som hun havde svaret Lensmanden, at havde han brav mange Penge, saa —. Penge, meente Skriveren, han ikke havde saa faa af, og dem skulde han da strax hjem efter; og om Kvelden kom han igjen med en stor, diger Sæk med Penge — jeg mener det var en Heeltøndesæk det — og satte i Bænken hos Mestermø.

Saa skulde det nu blive saa, at han skulde faae hende, og saa lagde de sig; men saa havde Mestermø glemte at lukke Svaldøren den Kvelden, den maatte hun op og stænge, sagde hun. „Jøs, skal du gjøre det da!“ sagde Skriveren, „nei lig du, det skal jeg gjøre;“ og han op af Sengen, saa let som en Ert paa en Næver, og ud i Svalen. „Sig mig til, naar du har Tag i Dørklinken!“ raabte Mestermø. „Nu holder jeg i Døren,“ skreg Skriveren ude i Svalen. „Saa Gud give, du maa holde i Døren og Døren i dig, og I maa fare Væg imellem til det dages!“ sagde Mestermø. Og saa kan det vel hænde, Skriveren fik dandse den Natten; slig Vals havde han nok aldrig valset før, og ikke var han vel meget huget efter at komme til at dandse den sidenefter heller; snart var han fore

og snart Døren, og det gik fra den ene Svalkrogen til den anden, saa Skriveren næsten slog sig ihjel; først tog han til at bande og siden til at græde og bede, men Døren brød sig ikke om nogen Ting, den holdt paa med Sit den, ligetil det begyndte at dages. Da Døren slap Taget, satte Skriveren afsted, som han skulde havt Betaling for det, han glemte baade Pengesækken og Frieriet og var glad til at Stuedøren ikke kom dandsende efter ham. Alle, han mødte, saa kopte og glante de efter Skriveren, for fløi gjorde han som han var gal, og dertil saa han ud værre end han skulde have stangets med Saudbukkene hele Natten.

Den tredie Dagen kom Fogden reisende, saa fik han ogsaa see Guldstuen borte i Skovhagen; ja han maatte ogsaa ind og see hvem boede der; og da han fik see Mestermø, blev han saa forlibt i hende at han friede, bare han fik hilset. Mestermø svarede nu ham som de andre To, at havde han brav mange Penge, saa vilde hun nok have ham; og dem havde han ikke saa faa af, sagde Fogden, han skulde strax hjem og hente dem, og det gjorde han. Da han kom igjen om Kvelden, havde han en endda større Pengesæk med sig end Skriveren — den tog vist halvanden Tønde — og den satte han i Bænken; ja saa skulde det da blive saa, at han skulde have Mestermø. Men aldrig før havde de lagt sig, saa sagde Mestermø, at hun havde glemt at slippe

ind Kalven; den maatte hun op igjen og have ind i Bingen. Nei Kors, det skulde da hun slet ikke gjøre, det skulde Fogden gjøre det, sagde han, og han, saa tyk og fed han var, op af Sengen og ud, saa letvindt som en ung En. „Ja sig mig til, naar du holder i Kalverumpen,“ sagde Mestermø, og det gjorde han. „Nu holder jeg i Kalverumpen!“ raabte Fogden. „Saa Gud give, du maa holde i Kalverumpen og Kalverumpen i dig, og I maa fare Alverden om, til det dages!“ sagde Mestermø, og saa kan det vel hænde, Fogden fik røre paa Benene sine; det gik Brat og Fladt, over Bjerg og Dale, og jo mere Fogden bandede og skreg, des fortere satte Kalven i Veien. Da det begyndte at lysne, var Fogden næsten sprængt, og saa glad var han fordi han kunde slippe Kalverumpen, at han glemte

baade Pengesækken og Altsammen; han gik nu sagtens lidt sagtere end Lensmanden og Skriveren havde gjort, men jo sagtere han gik, des bedre Tid fik Alle til at kope og glane paa ham, og den brugte de ogsaa, det kan En nok vide, saa udmaset og fillet som han saa ud efter Kalvedandsen. Dagen efter skulde Brylluppet staae i Kongsgaarden, og da skulde baade den ældste Broderen til Kirken med sin Brud og han, som havde været hos Risen, med Søsteren hendes. — Men da de havde sat sig op i Vognen og skulde kjøre af Gaarde, røg den ene Sælepinden af, og de gjorde baade een og to og tre i Stedet, men alle saa røg de, det hjalp ikke hvad Slags Træ de tog til Pinder. Dette varede og rak, og ikke kunde de

komme af Gaarde, saa de bleve mismodige Allesammen. Men saa sagde Lensmanden — for han var nu bedet til Brylluppet i Kongsgaarden han ogsaa, maa vide — at der borte i Skovhagen boede en Jomfru; „dersom I bare faae laant Karepinden, som hun rager sammen Varmen sin med, saa veed jeg vist den holder,“ sagde Lensmanden. Ja, de sendte Bud til Skovhagen og bad saa vakkert, om de ikke kunde faae laant den Karepinden, Lensmanden havde snakket om; der var ikke Ordet Nei til det, og saa havde de da Sælepinde, som ikke røg af, kan hænde.

Men med det samme de saa vilde til at kjøre, gik Vognbunden i Stykker. De til at lave ny Vognbund baade fort og vel, men hvordan de spigrede den sammen og hvad Slags Træ de tog, saa hjalp det ikke; aldrig før havde de faaet Bund i Vognen og skulde af Gaarde, saa røg den itu igjen og saa var de endda værre stelt end med Sælepinden. Men saa sagde Skriveren — for var Lensmanden med, saa kan En nok vide at han var i Brylluppet paa Kongsgaarden —: „Borte i Skovhagen her boer en Jomfru; kunde I bare faae laant den ene Halvdøren i Svalgangen hendes, saa veed jeg vist den skal holde.“ Ja, de sendte Bud til Skovhagen igjen og bad saa vakkert, om de kunde faae laant den forgyldte Svaldøren, som Skriveren havde

talt om, og den fik de strax. Saa skulde de igjen til at reise, men saa orkede ikke Hestene at trække Vognen; sex Heste havde de alt for den, saa spændte de for otte, saa ti og saa tolv, men hvor mange de spændte for, og alt Kudskene brugte Svøben, hjalp det ikke, Vognen rørte sig ikke af Flækken. Nu begyndte det alt at lide temmelig langt paa Dagen og til Kirke maatte og skulde de, saa de bleve reent mistrøstige Alle som i Kongsgaarden vare; men saa sagde Fogden igjen, at borte i den forgyldte Huusmandsstuen i Skovhagen, boede der en Jomfru; bare de kunde faae laant Kalven hendes, saa —; „for den veed jeg vist trækker Vognen, om den saa var tung som Fjeld!“ sagde Fogden. De syntes nok det var leit at kjøre til Kirke med en Kalv, men det var intet andet Raad for, de maatte sende Bud

igjen og bede saa vakkert fra Kongen, om han kunde faae laant Kalven, som Fogden havde talt om, og Mestermø lod dem strax faae den, hun svarede ikke Nei den Gang heller. Da de saa fik spændt den for, saa kanskee Vognen maatte røre sig, det gik Brat og Fladt, over Stok og Steen, saa de knap kunde trække Veiret, og somme Tider var de paa Marken og somme Tider i Luften; og da de kom til Kirken, begyndte det at gaae rundt omkring den ligesom et Haspetræ, og det var med yderste Nød og Neppe at de kunde komme ud af Vognen og ind i Kirken.

Og tilbage igjen gik det endda fortere, saa de mest ikke vidste af sig, da de kom til Kongsgaarden igjen. Da de havde sat sig til Bords, sagde Kongssønnen — han som havde tjent i Risegaarden — at han syntes, de burde bede op paa Kongsgaarden den Jomfruen nede i Skovhagen, som havde laant dem Karepinden og Svaldøren og Kalven; „for havde vi ikke faaet de tre Ting, saa havde vi ikke været af Gaarde endnu,“ sagde han. Ja, det syntes Kongen ogsaa var baade vel og rigtigt, og saa sendte han da fem af sine bedste Mænd ned til den forgyldte Huusmandsstuen; de sagde, at de skulde hilse saa flittig fra Kongen og bede, om hun ikke vilde være saa god og komme op paa Kongsgaarden og spise Middag. „Hils Kongen

og sig ham, at er han for god til at gaae til mig, saa er jeg for god til at gaae til ham med,“ svarede Mestermø. Saa maatte Kongen selv i Veien, og saa blev Mestermø med paa Timen; og Kongen troede nok, hun var lidt Mere end hun saa ud til, han satte hende i Høisædet oppe ved den yngste Brudgommen. Da de havde siddet en liden Stund til Bords, tog Mestermø frem Hanen og Hønen og Guldæblet, som hun havde ført med sig fra Risegaarden, og satte det paa Bordet fremmen for sig; og strax saa begyndte Hanen og Hønen at nappes om Guldæblet. „Nei, se hvor de To figte om Guldæblet da!“ sagde Kongssønnen. „Ja saa figtede vi To ogsaa for at komme ud, den Gang vi var i Fjeldet,“ sagde Mestermø. Saa kjendte Kongssønnen hende igjen, og saa kan det vel hende, der blev

Glæde paa ham; den Troldhexen, som havde trillet Æblet til ham, lod han rives i Stykker mellem fire og tyve Heste, saa der ikke blev Fillen igjen af hende, og saa begyndte de først rigtig at ture Bryllæp; og endda saa saarvingede de vare, saa holdt de da ud Lensmanden og Skriveren og Fogden ogsaa.

Nalagam bralnik