Waltey

Waltey

Velikan, ki ni imel srca v sebi

Norske Folkeeventyr · Peter Christen Asbjørnsen in Jørgen Moe
Kupi e-knjigo Kupi tiskano izdajo

O besedilu

Velikan, ki ni imel srca v sebi

Vir
Norske Folkeeventyr
Avtor
Peter Christen Asbjørnsen in Jørgen Moe
Jezik branja
English
Jezik izvirnika
Norsk
Čas branja
13 min branja
Obseg
10 strani
Naslov izvirnika
036 Om Risen, som ikke havde noget Hjerte paa sig

O izvirniku

Norske Folkeeventyr

Norveške ljudske pravljice o gozdu, gorah, prebrisanih junakih in nevarnih bitjih. Bralni jezik je English, izvirnik pa prihaja iz vira Norske Folkeeventyr v jeziku Norsk.

Besedilo

Velikan, ki ni imel srca v sebi

Once upon a time there was a king who had seven sons, and he loved them so dearly that he could never bear to have them all away at once; one must always stay with him. When they were grown, six of them were to set out in search of brides, but their father wished to keep the youngest at home, and the others were to bring a princess back to the palace for him. The king gave the six the finest clothes anyone had ever seen, so splendid that they shone from far away, and each a horse worth many, many hundreds of dollars, and off they went. After visiting many royal palaces and looking at the princesses, they came at last to a king who had six daughters. Never had they seen such lovely princesses, so each prince asked for the hand of one of them, and when they were all betrothed, they set off home again;

but they quite forgot that they were to bring a princess for Askepot, who had stayed at home, so much in love were they with their sweethearts. When they had travelled a good way on their homeward journey, they passed close by a steep mountainside where a giant lived. The giant came out and caught sight of them, and turned them all to stone, princes and princesses alike. The king waited and waited for his six sons, but however long he waited, none of them came. He grew very sorrowful and said he could never be truly happy again. “If I did not still have you,” he said to Askepot, “I would not wish to live, so deeply do I grieve for the loss of your brothers.” “Well, I was thinking of asking your leave to go out and find them,” said Askepot. “No, you shall certainly not have leave,” said his father. “You will only disappear as well.” But Askepot was determined to go, and he begged and pleaded until the king had to let him leave. Now the king had nothing but a worn-out old nag to give Askepot, for the other six princes and their retinue had taken all his other horses. But Askepot did not mind; he climbed onto the old, mangy horse. “Farewell, Father!” he said to the king. “I shall be back, never fear, and perhaps I shall bring my six brothers with me too.” And with that he rode away.

When he had ridden some distance, he came upon a raven lying in the road, flapping its wings. It was so hungry that it had not the strength to move aside. “Oh, dear friend! Give me a little food, and I shall help you in your hour of greatest need,” said the raven.

“I have little enough food, and you do not look as though you could be much help to me either,” said the prince, “but I suppose I must give you a little, for I can see you need it.” And he gave the raven some of the provisions he had brought with him. When he had travelled a little farther, he came to a brook. There lay a great salmon that had stranded itself on dry land, floundering and unable to get back into the water. “Oh, dear friend! Help me back into the water,” the salmon said to the prince, “and I shall help you in your hour of greatest need.” “I dare say you will be little enough help to me,” said the prince, “but it would be a shame to leave you lying there to starve.” And he pushed the fish back into the brook. Now he travelled a long, long way, and then he met a wolf. It was so hungry that it lay dragging itself along the road. “Dear friend, let me have your horse,” said the wolf. “I am so hungry my belly is crying out; I have had nothing to eat for two years.” “No,” said Askepot, “I cannot do that. First I came upon a raven, and had to give it my provisions; then I came upon a salmon, and had to help it back into the water; and now you want my horse. That will never do, for then I shall have nothing to ride.” “Oh, but you must help me, dear friend,” said Grey-Legs;

“you can ride on my back. I shall help you in your hour of greatest need,” he said. “Well, I dare say the help I get from you will not amount to much, but you had better take the horse, since your need is so great,” said the prince. When the wolf had eaten the horse, Askepot took the bridle and fastened it in his jaws, and set the saddle on his back. The meal had made the wolf so strong that he sped away with the prince as though he weighed nothing at all; never had Askepot ridden so fast. “When we have gone a little farther, I shall show you the giant’s home,” said Grey-Legs, and before long they were there. “Look, here is the giant’s home,” he said. “There you can see all six of your brothers, whom the giant has turned to stone, and there are their six brides. Over there is the monster’s door; you must go in.” “No, I dare not,” said the prince. “He will kill me.” “Oh, no,” answered the wolf. “When you go in, you will find a princess, and she will tell you how to set about putting an end to the giant. Only do as she tells you.” So Askepot went in, though he was frightened. When he entered, the giant was away, but in one of the rooms sat the princess, just as the wolf had said, and never before had Askepot seen so lovely a maiden. “Oh, God help you! How did you come here?” said the princess when she caught sight of him. “This will be the death of you. No one can put an end to the giant who lives here, for he does not carry his heart about with him.” “Well, now that I am here, I shall have to try all the same,” said Askepot. “And I should like to try to save my brothers, who stand turned to stone outside, and I should like to try to rescue you as well,” he said. “Well, since you are determined to stay, we must see whether we can think of a way,” said the princess.

“Now crawl under that bed, and listen carefully to what I say to him. But be sure to lie perfectly still.” So he crawled under the bed, and scarcely was he there before the giant came home. “Ugh! There is a smell of Christian flesh in here!” said the giant. “Yes, a magpie flew past with a human bone and dropped it down the chimney,” said the princess. “I hurried to throw it out, but I suppose the smell has not gone away yet.” So the giant said no more about it. When evening came, they went to bed, and after they had lain there a while, the princess said, “There is something I should like to ask you, if only I dared.” “What is it?” asked the giant. “Where do you keep your heart, since you do not carry it about with you?” said the princess. “Oh, that is something you have no need to ask about, but as it happens, it lies under the threshold,” said the giant. “Aha! Then we shall see if we cannot find it,” said Askepot, lying under the bed.

The next morning the giant rose very early and hurried off to the forest. No sooner had he gone than Askepot and the princess began searching beneath the threshold for his heart, but dig and search as they might, they found nothing. “He has tricked us this time,” said the princess, “but we must try him once more.” Then she gathered all the loveliest flowers she could find and scattered them around the threshold, which they had put back in its proper place. When it was nearly time for the giant to come home, Askepot crept under the bed again. Scarcely was he underneath when the giant arrived. “Ugh! There is a smell of Christian flesh in here!” said the giant. “Yes, a magpie flew past with a human bone in its beak and dropped it down the chimney,” said the princess. “I hurried to throw it out, but I suppose that is what you can still smell.” So the giant fell silent and said no more about it. A little later, however, he asked who had scattered flowers around the threshold. “Oh, that was me,” said the princess. “And what is that supposed to mean?” asked the giant. “Oh, I love you so dearly that I cannot help doing it, when I know your heart lies there,” said the princess.

“Indeed; but it does not lie there, you know,” said the giant. When they had gone to bed that evening, the princess again asked where his heart was, for she loved him so much that she dearly wished to know, she said. “Oh, it is over there in the cupboard on the wall,” said the giant. Very well, thought Askepot and the princess, then we shall see if we cannot find it. The next morning the giant was up early and hurried off to the forest again, and no sooner had he gone than Askepot and the princess were searching the cupboard for his heart. But search as they might, they found nothing there either. “Well, well, we must try once more,” said the princess. She decorated the cupboard with flowers and garlands, and as evening drew near, Askepot crept under the bed again. Then the giant came home.

“Ugh! There is a smell of Christian flesh in here!” said the giant. “Yes, a little while ago a magpie flew past with a human bone in its beak and dropped it down the chimney,” said the princess. “I hurried to throw it out again, but I suppose that is what you can still smell.” When the giant heard this, he said no more about it; but a little later he noticed that the cupboard was hung all about with flowers and garlands, and asked who had done it. Why, it was the princess. “What is the meaning of this foolishness?” asked the giant. “Oh, I love you so dearly that I cannot help doing it, when I know your heart lies there,” said the princess. “Can you be so foolish as to believe such a thing?” said the giant. “Well, I must believe it when you tell me so,” said the princess. “Oh, you are a simpleton,” said the giant. “You will never reach the place where my heart is!” “Still, it would be amusing to know where it is,” said the princess. Then the giant could hold his tongue no longer; he had to tell her. “Far, far away, in a lake, there is an island,” he said. “On that island stands a church; in that church is a well; in that well swims a duck; in that duck is an egg, and in that egg—there is my heart.” Early the next morning, before even the first grey light of dawn, the giant hurried off to the forest again. “Well, now I must set off too,” said Askepot, “if only I can find the way.” He bade the princess farewell for the time being, and when he came outside the giant’s home, the wolf was still there waiting for him. He told the wolf what had happened inside, and said that he now meant to go to the well in the church, if only he knew the way.

Then the wolf told him to climb onto his back, for he would find the way, he said, and off they went, with the wind whistling about them, over moors and hills, over mountains and valleys. When they had travelled for many, many days, they came at last to the lake.

The prince did not know how he was to get across, but the wolf told him not to be afraid, then plunged into the water with the prince on his back and swam over to the island.

Then they came to the church; but the church key hung high, high up on the tower, and at first the prince did not know how to get it down. “You must call the raven,” said the wolf, and the prince did so. At once the raven came and flew up for the key, and so the prince got into the church. When he came to the well, there was the duck, sure enough, swimming back and forth just as the giant had said. He stood coaxing and coaxing it, and at last he coaxed it close enough to catch hold of it. But just as he lifted it out of the water, the duck dropped the egg into the well, and Askepot had no idea how to get it up again. “Now you must call the salmon,” said the wolf, and the prince did so. The salmon came and brought the egg up from the bottom of the well. Then the wolf told him to squeeze the egg, and the moment Askepot squeezed it, the giant screamed. “Squeeze it once more!” said the wolf, and when the prince did so, the giant screamed more pitifully still and begged and pleaded for his life. He would do anything the prince wished, he said, if only he would not crush his heart. “Tell him that if he changes your six brothers whom he turned to stone back again, and their brides as well, he shall keep his life,” said the wolf, and Askepot did so. The monster readily agreed, and changed the six brothers back into princes and their brides back into princesses. “Now crush the egg!” said the wolf.

So Askepot crushed the egg to pieces, and the giant burst apart. Once he had rid himself of the giant, Askepot rode back to the giant’s home on the wolf. There stood all six of his brothers, alive and well, with their brides, and Askepot went into the mountain to fetch his own bride. Then they all travelled home together to the palace. How happy the old king was when all seven of his sons returned, each with his bride! “But Askepot’s bride is the loveliest of all the princesses,” said the king, “and he shall sit at the head of the table with her.” Then they feasted long and merrily, and if they have not yet finished feasting, they are feasting still.

Izvirnik

036 Om Risen, som ikke havde noget Hjerte paa sig

Naslednje strani prikazujejo izvirno besedilo za primerjavo.

Der var engang en Konge, som havde syv Sønner, og dem holdt han saameget af, at han aldrig kunde undvære dem alle faa een Gang; een maatte bestandig verre hos ham. Da de vare blevne voxne, skulde de sex ud at frie; men den yngste vilde Faderen have igjen hjemme, og til ham skulde de andre tage med sig en Prindsesse til Kongsgaarden. Kongen gav da de sex de gjildeste Klæder, Nogen havde seet, saa det lyste lang Vei af dem, og hver sin Hest, som kostede mange, mange hundrede Daler, og saa reiste de. Da de saa havde været paa mange Kongsgaarde og seet paa Prindsesserne, kom de langt om længe til en Konge, som havde sex Døttre; saa deilige Kongsdøttre havde de aldrig seet, og saa friede de til hver sin, og

da de havde faaet dem til Kjærester, reiste de hjemover igjen; men de glemte reent, at de skulde have en Prindsesse med sig til Askepot, som var igjen hjemme, saa forlibte vare de i Kjæresterne sine. Da de nu havde reist et godt Stykke paa Hjemveien, kom de tæt forbi en brat Fjeldvæg, hvor Risegaarden var. Der kom Risen ud og fik see dem, og saa skabte han dem om til Steen allesammen, baade Prindserne og Prindsesserne. Kongen ventede og ventede paa de sex Sønnerne fine, men hvorlænge han ventede, saa kom der ingen. Han blev da meget bedrøvet og sagde, han aldrig kunde blive rigtig glad mere; „havde jeg ikke dig igjen,“ sagde han til Askepot, „vilde jeg ikke leve,

saa sorgfuld er jeg, fordi jeg har mistet Brødrene dine.“ „Men nu havde jeg tænkt at bede om Lov til at reise ud og finde dem igjen, jeg,“ sagde Askepot. „Nei, det faaer du slet ikke Lov til“ sagde Faderen, „du bliver bare borte du ogsaa.“ Men Askepot vilde og skulde afsted, og han tiggede og bad saalænge, til Kongen maatte lade ham reise. Nu havde Kongen ikke Andet end en gammel Fillehest at lade Askepot faae, for de sex andre Kongssønnerne og deres Følge havde faaet alle de andre Heste, han havde; men det brød Askepot sig ikke om; han satte sig op paa den gamle, skabbede Hesten han. „Farvel, Faer!“ sagde han til Kongen, „jeg skal nok komme igjen og kanskee jeg skal have med mig de sex Brødrene mine ogsaa,“ og dermed reiste han.

Da han nu havde redet et Stykke, kom han til en Korp, som laa i Veien og flaxede med Vingerne, og ikke orkede at komme til Side, saa sulten var den. „Aa, kjære Vene! giv mig lidt Mad, skal jeg hjælpe dig i din yderste Nød,“ sagde Korpen. „Ikke megen Mad har jeg, og ikke seer du ud til at kunne hjælpe mig stort heller“ sagde Kongssønnen, „men lidt faaer jeg sagtens give dig, for du kan nok trænge til det, seer jeg,“ og saa gav han Korpen Noget af Nisten, han havde faaet med sig. Da han saa havde reist et Stykke igjen, kom han til en Bæk; der laa en stor Lax, som var kommen paa tørt Land, og sprat og kunde ikke komme ud i Vandet igjen. „Aa, kjære Vene! hjælp mig ud i Vandet igjen,“ sagde Laxen til Kongssønnen,

„jeg skal hjælpe dig igjen i din yderste Nød, jeg.“ „Hjælpen du gjør mig, bliver vel ikke stor,“ sagde Prindsen, „men det er Synd, du skal ligge der og sulte ihjel,“ og saa skjød han Fisken udi igjen. Nu reiste han et langt, langt Stykke, og saa mødte han en Skrub; den var saa sulten, at den laa og drog sig i Veien. „Kjære Vene, lad mig faae Hesten din,“ sagde Skrubben; „jeg er saa sulten at det piber i Tarmene mine; jeg har ikke faaet Noget at æde paa to Aar.“ „Nei,“ sagde Askepot, „det kan jeg ikke gjøre; først kom jeg til en Korp, ham maatte jeg give Nisten min; saa kom jeg til en Lax, den maatte jeg hjælpe ud i Vandet igjen; og nu vil du have Hesten min. Det gaaer ikke an, for saa har jeg Intet at ride paa.“— „Jo, Kjære du maa hjælpe mig,“ sagde Graabenen;

„du kan ride paa mig. Jeg skal hjælpe dig igjen i din største Nød,“ sagde den. „Ja, den Hjælp, jeg faaer af dig, bliver vel ikke stor, men du faaer vel tage Hesten da, siden du er saa nødig,“ sagde Prindsen. Da nu Skrubben havde ædt op Hesten, tog Askepot Bidslet og bandt i Kjæften paa den, og Sadlen og lagde paa Ryggen af den, og nu var Skrubben bleven saa stærk af det, den havde faaet i sig, at den satte afsted med Kongssønnen som ingen Ting; saa fort havde han aldrig redet for. „Naar vi nu har reist et lidet Stykke til, skal jeg syne dig Risegaarden,“ sagde Graabenen, og om Lidt kom de der. „See her er Risegaarden,“ sagde den; „der seer du alle sex Brødrene dine, som Risen har gjort til Steen, og der seer

du de sex Brudene deres; der borte er Døren til Troldet, der skal du gaae ind.“ „Nei, det tør jeg ikke,“ sagde Kongssønnen, „han tager Livet af mig.“ „Aa nei,“ svarede Skrubben, „naar du kommer ind der, træffer du en Prindsesse, hun siger dig nok, hvordan du skal bære dig ad, saa du kan faae gjort Ende paa Risen. Bare gjør som hun siger dig, du.“ Ja, Askepot gik da ind, men ræd var han. Da han kom ind, var Risen borte, men i det ene Kammeret sad Prindsessen, saaledes som Skrubben havde sagt, og saa deilig en Jomfru havde Askepot aldrig seet før. „Aa, Gud hjælpe dig, hvordan er du kommen her da?“ sagde Kongsdatteren, da hun fik see ham. „Det bliver din visse Død det; den Risen, som boer her, kan Ingen faae gjort Ende paa, for han bærer ikke Hjertet paa sig.“ „Ja,

men er jeg kommen her, saa faaer jeg vel prøve ham ligevel, jeg,“ sagde Askepot. „Og Brødrene mine, som staae i Steen her udenfore, vilde jeg nok see til at frelse, og dig vilde jeg nok prøve at redde ogsaa,“ sagde han. „Ja, siden du endelig vil være, saa faae vi vel see at finde paa et Raad,“ sagde Prindsessen. „Nu skal du krybe ind under Sengen der, og saa maa du lye vel efter, hvad jeg taler med ham om. Men lig endelig brav stille.“ Ja han krøb da under Sengen, og aldrig før var han vel der, saa kom Risen hjem. „Hu! her lugter saa kristen Mandlugt indel!“ sagde Risen. „Ja, her kom en Skjære flyvende med et Mandbeen og slap ned igjennem Piben,“ sagde Prindsessen; „jeg skyndte mig nok at faae det ud, men Lugten

gik vel ikke saa snart bort ligevel, den.“ Ja, saa sagde Risen ikke Mere om det. Da det nu blev Kvelden, gik de til Sengs, og da de havde ligget en Stund, sagde Kongsdatteren: „Det var een Ting, jeg gjerne vilde spørge dig om, naar jeg bare turde.“ „Hvad var det for en Ting?“ spurgte Risen. „Det var, hvor du har Hjertet dit henne, siden du ikke bærer det paa dig?“ sagde Kongsdatteren. „Aa, det er Noget, du ikke behøver at spørge om, men ellers ligger det under Dorhællen,“ sagde Risen. „Aa haa! der skal vi vel see at finde det,“ sagde Askepot, som under Sengen laa.

Næste Morgen stod Risen fælt tidlig op og strøg til Skoven, og aldrig før var han afsted, saa tog Askepot og Kongsdatteren paa at lede under Dørhællen efter Hjertet hans; men alt de grov og ledte, saa fandt de ikke noget. „Den Gang har han luret os,“ sagde Prindsessen „men vi faae vel prøve ham endnu en Gang.“ Saa sankede hun alle de vakkreste Blomster, hun kunde finde, og strede rundt om Dørhællen — den havde de lagt paa sit rette Sted igjen — og da det led mod den Tid, at de ventede Risen hjem, krøb Askepot under Sengen igjen. Da han vel var indunder, saa kom Risen. „Hutetu! her lugter saa kristen Mandlugt inde!“ sagde Risen. „Ja, her kom en Skjære flyvende med et Mandbeen i Næbbet og slap ned igjennem Piben,“ sagde Prindsessen, „jeg skyndte mig nok at faae det ud, men det

er vel det, der lugter af ligevel.“ Saa tiede Risen stille, og sagde ikke Mere om det. Men om Lidt spurgte han, hvem det var, som havde strøet Blomster omkring Dørhællen. „Aa, det er nok mig,“ sagde Prindsessen. „Hvad skal nu det betyde da?“ spurgte Risen. „Aa, jeg har dig sagtens saa kjær, at jeg maa gjøre det, naar jeg veed at Hjertet dit ligger der,“ sagde Prindsessen.

„Ja saa; men ellers ligger det ikke der, du,“ sagde Risen. Da de saa havde lagt sig om Kvelden, spurgte Prindsessen igjen, hvor Hjertet hans var, for hun holdt saa meget af ham, at hun nok gjerne vilde vide det, sagde hun. „Aa, det ligger borte i Skabet der paa Væggen,“ sagde Risen. Ja saa, tænkte Askepot og Prindsessen, da skal vi vel prøve at finde det. Næste Morgen var Risen tidlig paa Færde og strøg til Skoven igjen, og aldrig saa snart var han gaaen, for Askepot og Kongsdatteren var i Skabet og ledte efter Hjertet hans; men alt de ledte, saa fandt de ikke noget der heller. „Ja ja, vi faae da prøve en Gang til,“ sagde Prindsessen. Hun stadsede ud Skabet igjen med Blomster og Krandse, og da det led mod

Kvelden; krøb Askepot atter under Sengen. Saa kom Risen. „Hutetu! her lugter saa kristen Mandlugt!“ sagde Risen. „Ja, for lidt siden kom her en Skjære flyvende med et Mandbeen i Næbbet og slap ned igjennem Piben,“ sagde Prindsessen; „jeg skyndte mig nok at faae det ud igjen jeg, men det er vel det, der lugter af ligevel.“ Da Risen hørte det, sagde han ikke Meer om det; men lidt efter fik han see, at Skabet var behængt med Blomster og Krandse rundt om; og saa spurgte han, hvem det var, som havde gjort det? Jo, det var da Prindsessen. „Hvad skal nu det Narreri betyde?“ spurgte Risen. „Aa, jeg har dig sagtens saa kjær, at jeg maa gjøre det, naar jeg veed at Hjertet dit ligger der“ sagde Prindsessen. „Kan du være

saa gal og troe Sligt?“ sagde Risen. „Ja, jeg maa vel troe det, naar du siger mig det,“ sagde Prindsessen. „Aa, du er en Tosse,“ sagde Risen; „der Hjertet mit er, der kommer du aldrig!“ „Ja, men det var Moro at vide, hvor det er henne ligevel,“ sagde Prindsessen. Ja, saa kunde Risen ikke bare sig længer, han maatte sige det. „Langt, langt borte i et Vand ligger en Ø,“ sagde han; „paa den Ø staaer en Kirke; i den Kirke er en Brønd; i den Brønd svømmer en And; i den And er et Æg, og i det Æg — der er Hjertet mit du.“ Om Morgenen tidlig, det var ikke graalyst endda, strøg Risen til Skoven igjen. „Ja, nu faaer jeg afsted jeg ogsaa,“

sagde Askepot; „bare jeg kunde finde Veien.“ Han sagde da Farvel til Prindsessen saalænge, og da han kom udenfor Risegaarden, stod Ulven der endda og ventede paa Askepot. Ham fortalte han, hvad der var hændet inde, hos Risen, og sagde, at nu vilde han afsted til Brønden i Kirken, bare han vidste Veien. Saa bad Ulven ham sætte sig paa Ryggen hans, for han skulde nok finde Veien, sagde han, og saa gik det afsted, saa det suste om dem, over Heier og Aaser, over Bjerg og Dale. Da de nu havde reist mange, mange Dage, kom de tilsidst til Vandet.

Det vidste Kongssønnen ikke hvordan han skulde komme over, men Ulven bad ham bare, at han ikke skulde være ræd, og saa lagde han udi med Prindsen paa Ryggen og svømmede over til Den. Saa kom de til Kirken; men Kirkenøglen hang høit, høit oppe paa Taarnet, og først saa vidste Kongssønnen ikke, hvorledes han skulde faae den ned. „Du faaer raabe paa Korpen,“ sagde Ulven, og det gjorde Kongssønnen; og strax kom Korpen og fløi efter Nøglen, og saa kom Prindsen ind i Kirken. Da han nu kom til Brønden, laa Anden ganske rigtig der og svømmede frem og tilbage, saaledes som Risen havde sagt. Han stod da og lokkede og lokkede, og saa fik han den tilsidst lokket bort til sig og greb den. Men med det samme han løftede den op af Vandet, slap

Anden Ægget ned i Brønden, og saa vidste Askepot slet ikke, hvorledes han skulde faae det op igjen. „Ja, nu faaer du raabe paa Laxen,“ sagde Ulven; og det gjorde da Kongssønnen; saa kom Laxen og hentede op Ægget fra Bunden paa Brønden; og saa sagde Skrubben, at han skulde klemme paa Ægget, og med det samme Askepot klemte paa det, skreg Risen. „Klem een Gang til!“ sagde Ulven, og da Prindsen gjorde det, skreg Risen endda ynkeligere og bad baade vakkert og veent for sig; han skulde gjøre Alt, Kongssønnen vilde, sagde han, bare han ikke vilde klemme itu Hjertet hans. „Sig, at dersom han skaber om igjen de sex Brødrene dine, som han har gjort til Steen, og Brudene deres, skal han faae beholde Livet,“ sagde Skrubben, og det gjorde Askepot. Ja, det var Troldet strax villig til, han

skabte om igjen de sex Brødrene til Kongssønner og Brudene deres til Kongsdøttre. „Klem nu Ægget itu!“ sagde Skrubben. Saa klemte Askepot Ægget i Stykker, og saa sprak Risen. Da han saa var bleven af med Risen, red Askepot tilbage til Risegaarden igjen paa Skrubben; der stode alle sex Brødrene hans lyslevende med Brudene sine, og saa gik Askepot ind i Bjerget efter sin Brud, og saa reiste de Allesammen hjem igjen til Kongsgaarden. Da blev der sagtens Glæde paa den gamle Kongen, da alle syv Sønnerne hans kom tilbage, hver med sin Brud. „Men den deiligste af alle Prindsesserne er Bruden til Askepot ligevel,“ sagde Kongen, „og han skal sidde øverst ved Bordet med sin Brud.“ Saa blev der turet Gjæstebud baade

vel og længe, og har de ikke turet fra sig, saa ture de endnu.