Waltey

Waltey

Medved in lisica

Norske Folkeeventyr · Peter Christen Asbjørnsen in Jørgen Moe
Kupi e-knjigo Kupi tiskano izdajo

O besedilu

Medved in lisica

Vir
Norske Folkeeventyr
Avtor
Peter Christen Asbjørnsen in Jørgen Moe
Jezik branja
English
Jezik izvirnika
Norsk
Čas branja
4 min branja
Obseg
3 strani
Naslov izvirnika
017 Bjørnen og Ræven

O izvirniku

Norske Folkeeventyr

Norveške ljudske pravljice o gozdu, gorah, prebrisanih junakih in nevarnih bitjih. Bralni jezik je English, izvirnik pa prihaja iz vira Norske Folkeeventyr v jeziku Norsk.

Besedilo

Medved in lisica

Why the Bear Has a Stumpy Tail. Once the Bear met the Fox, who came slinking along with a bunch of fish he had stolen. “Where did you get those?” asked the Bear. “I’ve been out fishing, Mr. Bear!” answered the Fox. Then the Bear wanted to learn to fish too, and asked the Fox to tell him how to go about it. “It’s a simple trick for you,” answered the Fox, “and soon learned: all you have to do is go out onto the ice, cut yourself a hole, and stick your tail down into it; then you must keep it there a good long while.

You mustn’t mind if it stings a little: that means the fish are biting; for the longer you can keep it there, the more fish you’ll catch. Then, all at once, you must give it a sharp tug!” So the Bear did as the Fox had told him, and kept his tail down in the hole for a long, long time, until it was frozen fast; then he gave it a sharp tug—and snapped it clean off, and to this very day he goes about with a stumpy tail.

II. The Fox Cheats the Bear out of His Christmas Fare. Once the Bear and the Fox bought a little keg of butter between them; they meant to keep it for Christmas, so they hid it under a thick spruce bush. Then they went a little way off and lay down on a sunny slope to sleep. When they had lain there a while, the Fox got up and called, “Yes!” Then off he ran, straight to the butter keg, and ate a good third of it.

But when he came back, and the Bear asked where he had been to get his muzzle so greasy, he said, “Would you believe it? I was invited to a christening feast!” “Oh, indeed! What was the child’s name?” asked the Bear. “Just-Begun!” said the Fox.

With that they lay down to sleep again. A little while later, the Fox sprang up once more and called, “Yes!” and ran off to the butter keg. This time too he ate a good helping. When he came back, and the Bear again asked where he had been, he answered, “Oh! Would you believe it, I’ve been invited to another christening feast!” “And what was this child’s name?” said the Bear.

“Half-Eaten,” answered the Fox. The Bear thought it a curious name, but before he had wondered about it for long, he yawned again and fell asleep; and scarcely had he lain there a little while when the same thing happened as on the two previous occasions. The Fox sprang up again, called, “Yes!” and ran to the butter keg, where this time he ate up what was left. When he came back, he had been to yet another christening feast; and when the Bear wanted to know what that child was called, he answered, “Licked-to-the-Bottom!” Then they lay down to sleep again and slept a good while; but at last they went to look at the butter, and when they found it all eaten up, the Bear blamed the Fox, and the Fox blamed the Bear;

each said the other had been at the butter keg while he himself lay asleep. “Well, well,” said Mikkel, “we’ll soon find out which of us stole the butter. Let’s lie down over there on the sunny slope: whichever of us has the greasiest backside when we wake up is the one who stole it.” The Bear was quite willing to agree to this test, and knowing full well that he had not so much as tasted the butter, he lay down in the sunshine and went to sleep without a care. Then Mikkel slunk off to the keg for a scrap of butter left in a crack, crept back to the Bear, and smeared it on his backside; after that he lay down to sleep as though nothing had happened. When they both woke up, the sun had melted the butter, and so it turned out that the Bear was the one who had eaten it after all.

Izvirnik

017 Bjørnen og Ræven

Naslednje strani prikazujejo izvirno besedilo za primerjavo.

I. Hvorfor Bjørnen er stubrumpet. Bjørnen mødte engang Ræven, der kom luskende med et Fiskeknippe, han havde stjaalet. „Hvor har du faaet det fra?“ spurgte Bjørnen. „Jeg har været ude og medet, Herr Bjørn!“ svarede Ræven. Saa fik Bjørnen ogsaa Lyst at lære at mede, og bad Ræven sige ham, hvordan han skulde bære sig ad. „Det er en simpel Kunst for dig,“ svarede Ræven, „og den er snart lært: du skal bare gaae ud paa Isen, hugge dig et Hul, og stikke Halen nedi; og saa maa du holde den der brav længe.

Du maa ikke bryde dig om at det svier lidt i den: det er, naar Fisken bider; for jo længer du kan holde den der, jo fleer Fisk faaer du. Og ret som det er, skal du tværrykke op!“ Ja, Bjørnen gjorde som Ræven havde sagt, og holdt Halen længe, længe nedi Hullet, til den var vel frossen fast; saa tværrykkede han den — tværs af, og nu gaaer han der stubrumpet den Dag i Dag er.

II. Ræven snyder Bjørnen for Julekosten. Bjørnen og Ræven havde engang kjøbt sig et Smørkvarter tilsammen; det skulde de have til Juul og de gjemte det derfor under en tyk Granbuske. Derpaa gik de et Stykke bort og lagde sig i en Solbakke til at sove. Da de havde ligget en Stund, reiste Ræven sig og raabte: „ja!"; og løb saa sin Vei, lige hen til Smørkvarteret, som han aad en god Trediepart af.

Men da han kom igjen, og Bjørnen spurgte, hvor han havde været, siden han var saa fed om Flabben, sagde han: „Troer du ikke, jeg blev buden til Barsel da?“ „Ja saa! hvad hed Barnet?“ spurgte Bjørnen. „Begyndtpaa!“ sagde Ræven. Dermed lagde de sig til at sove igjen. Om en liden Stund, sprang Ræven atter op og raabte: „ja!“ og løb sin Vei hen til Smørkvarteret. Dengang aad han ogsaa en god Slump. Da han kom tilbage, og Bjørnen igjen spurgte, hvor han havde været, svarede han: „Aa! blev jeg ikke nu igjen buden til Barsel da, troer du!“ „Hvad hed Barnet nu da?“ sagde Bjørnen.

„Halvædt,“ svarede Ræven. Bjørnen syntes, det var et rart Navn, men han undrede sig ikke længe paa det, før han igjen gispede og sov; aldrig før han havde ligget en liden Stund, saa gik det ligedan som begge de forrige Gange, Ræven sprang op igjen, raabte: „ja!“ og løb hen til Smørkvarteret, som han dengang aad Slumpen ud af. Da han kom tilbage, havde han igjen været i Barsel; og da Bjørnen vilde vide, hvad det Barn hed, svarede han: „Slikket-i-Bunden!“ Dermed lagde de sig igjen til at sove og laae en god Stund; men saa skulde de hen at see til Smørret, og da det var opædt, skyldte Bjørnen paa Ræven, og Ræven paa Bjørnen; den Ene sagde at den Anden havde været henne i Smørkvarteret,

mens han selv laa og sov. „Ja, ja,“ sagde Mikkel, „vi skal snart faae vide, hvem af os der har stjaalet Smørret. Nu skal vi lægge os der bort i Solbakken: den som da er fedest i Enden, naar vi vaagne, han har stjaalet det.“ Ja, Bjørnen vilde gjerne gaae ind paa den Prøve, og da han vidste med sig selv, han ikke engang havde smagt Smørret, lagde han sig ganske trygt til at sove i Solen. Saa luskede Mikkel bort til Kvarteret efter et Smørgran, som sad igjen i en Spræk, og listede sig saa tilbage til Bjørnen og smurte ham i Enden med det; derpaa lagde han sig til at sove, som om Ingenting var hændt. Da nu Begge vaagnede, saa havde Solen smeltet Smørret, og saa blev Bjørnen den, som havde ædt Smørret alligevel, han.