Waltey

Waltey

Ni hudega tistemu, v katerega so zaljubljene vse ženske

Norske Folkeeventyr · Peter Christen Asbjørnsen in Jørgen Moe
Kupi e-knjigo Kupi tiskano izdajo

O besedilu

Ni hudega tistemu, v katerega so zaljubljene vse ženske

Vir
Norske Folkeeventyr
Avtor
Peter Christen Asbjørnsen in Jørgen Moe
Jezik branja
English
Jezik izvirnika
Norsk
Čas branja
18 min branja
Obseg
15 strani
Naslov izvirnika
038 Det har ingen Nød med den, som alle Kvindfolk er forlibt i

O izvirniku

Norske Folkeeventyr

Norveške ljudske pravljice o gozdu, gorah, prebrisanih junakih in nevarnih bitjih. Bralni jezik je English, izvirnik pa prihaja iz vira Norske Folkeeventyr v jeziku Norsk.

Besedilo

Ni hudega tistemu, v katerega so zaljubljene vse ženske

Once upon a time there were three brothers; I do not quite know how it came about, but each had been granted a wish, so that he might have any one thing he wanted. The two eldest did not take long to make up their minds: they wished that whenever they put their hands into their pockets, they would always find money there. “For when a man has all the money he wants, he is sure to make his way in the world,” they said. But the youngest knew how to wish for something better: he wished that all women should fall in love with him the moment they saw him, and, as you shall hear, that was better than money or property. Once they had made their wishes, the two eldest wanted to set out into the world, and Askeladden asked whether he might come along; but they would not hear of it. “Wherever we go, we shall be received like counts and princes,” they said. “But you, you starving wretch, who have nothing and never will have anything, how can you suppose anyone will care about you?” “Still, you might let me travel with you,” said Askeladden;

“there might be a scrap of roast meat left over for me too, if I were in the company of such grand gentlemen.” At long last they agreed to let him come, provided he would be their servant; otherwise they would have nothing to do with him.

When they had travelled for a day or so, they came to an inn. The two who had money went inside and ordered roast meat and fish, brandy and mead, and everything that was good, while poor Askeladden had to look after all the belongings of the two fine gentlemen. But as he wandered to and fro about the yard, the innkeeper’s wife happened to look out of the window and caught sight of the two gentlemen’s servant. Never in all her days, she thought, had she seen so handsome a fellow. She looked and looked at him, and the longer she looked, the handsomer the lad seemed to grow. “What in the devil’s skin and bones are you standing there gaping and staring out of the window at?” said her husband. “I should think you might do better to see to the roasting pig than stand idling there. You can see what sort of guests we have today, surely.” “Much I care for those fine good-for-nothings!” said his wife. “If they do not like it here, they can go back where they came from. But come here and look at someone walking about the yard! Never in my life have I seen so handsome a man. If you agree, we ought to invite him in and give him something to eat and drink, for he has little enough to get by on, poor soul.” “Have you lost even the little scrap of sense you had, wife?” said her husband, so angry that sparks fairly flew from him. “Off to the kitchen with you, and see to the cooking! Do not stand here staring at strange fellows!” There was nothing for her to do but go to the kitchen and attend to the food. She was not allowed to look at the lad, nor did she dare offer him anything; but while she was busy in the kitchen putting the pig on the spit, she found an errand to take her out into the yard. There she gave Askeladden a pair of scissors of such a kind that he had only to snip the air with them, and they would cut out the finest clothes anyone could wish to set eyes on, in silk and velvet and every splendid stuff;

“You shall have these because you are so handsome,” said the woman. When the two brothers had eaten their fill of all the roasted and fried dishes, they wanted to be off again. Askeladden stood at the back of the carriage once more, serving them, and they travelled another good stretch until they came to a second inn. The brothers wanted to stop there, but they would not take Askeladden inside, since he had no money. He was to stay outside and look after everything that belonged to them. “And if anyone asks whose servant you are, say you serve two foreign princes,” they told him. But the same thing happened as before: while Askeladden stood idling in the yard, the innkeeper’s wife came to the window and saw him, and she fell just as much in love with him as the first innkeeper’s wife had done. She stood looking and looking, and could never have her fill of the sight. Then her husband came hurrying through the room with something the two princes had ordered. “Do not stand there gaping like a cow at a barn door! Take this and get out to your fish kettle in the kitchen, wife!” he said. “You can see what sort of guests we have today, surely.” “Much I care for that grand rabble!” said his wife. “If they do not want what they are given, they can make do with what they brought. But come here and look, you too! Never in all the world have I seen so handsome a man as the one walking about the yard. If you agree, we ought to invite him in and give him something to eat and drink. He looks as though he could do with it, poor soul. And he is so very handsome!” said the woman.

“You never had much sense, and now I can see that what little you had has gone too,” said her husband. He grew even angrier than the first innkeeper and drove his wife into the kitchen. “Off to the kitchen with you, and do not stand here staring at lads!” he said. So she had to go back to her fish kettle. She dared not offer Askeladden anything, for she was afraid of her husband; but while she was tending the fire, she found an errand to take her into the yard, and there she gave Askeladden a tablecloth of such a kind that he had only to spread it out, and it would serve up all the finest food imaginable. “You shall have this because you are so handsome,” she told Askeladden.

When the two brothers had eaten and drunk their fill of everything there was and paid dearly for it, they set off again, with Askeladden standing at the back of the carriage. When they had travelled long enough to grow hungry again, they stopped at another inn and ordered all the best and dearest dishes they could name;

“for we are two kings on our travels, and we have money like grass,” they said. Well, when the innkeeper heard that, such frying and roasting began that they could smell it at the nearest neighbouring farm, and there was no end to the treats he tried to devise for the two kings;

but here too Askeladden had to stand outside and look after everything in the carriage. Then it happened just as it had the other two times: the innkeeper’s wife happened to glance out of the window and saw the servant standing beside the carriage. Never before had she seen so handsome a fellow. She looked and looked, and the more she gazed at him, the handsomer he seemed to her. The innkeeper came hurrying through the room with the food the two travelling kings had ordered, and he was none too pleased to see his wife standing at the window, staring.

“Do you know no better than to stand there gaping when we have such people in the house?” he said to her. “Out to the kitchen and your cream porridge, and be quick about it!” “Oh, surely there is no such hurry. If they will not wait until the cream porridge is cooked, they can be on their way,” his wife replied. “But come here and look! Never in all my days have I set eyes on so handsome a fellow as the one standing in the yard. If you agree, we ought to invite him in and give him something to eat and drink, for he looks as though he could do with it. And he is so wonderfully handsome!” “You have been mad about boys all your life, and so you are still,” said her husband, so angry that he hardly knew which leg to stand on. “But if you do not get out to your porridge pot, I shall see if I cannot put some life into your legs!” His wife had to hurry to the kitchen as fast as she could, for she knew her husband was not to be trifled with;

but before long she slipped out into the yard and gave Askeladden a spigot. “You have only to turn the peg,” she said, “and you will have all the finest drinks you could wish for, mead and wine and brandy alike. You shall have it because you are so handsome,” she said.

When the two brothers had eaten and drunk all they wanted, they left the inn, and once more Askeladden stood at the back of the carriage as their servant. They drove a long way and for a long time, until they came to a royal palace. There the elder brothers passed themselves off as two emperors’ sons, and since they had plenty of money and were so splendidly dressed that they shone from afar, they were very warmly received. They were to stay at the palace, and the king could not do enough to honour them.

But Askeladden, who was still wearing the same rags he had left home in and had not a penny in his pocket, was seized by the palace guards and put out on an island;

there they rowed all the beggars and vagabonds who came to the palace, by order of the king, so that they should not spoil the merriment at court by going about in all their rags and ugliness;

and no more food was taken out to them than would just keep them alive. Askeladden’s brothers saw well enough that the guards were rowing him out to the island, but they were glad to be rid of him and did not care in the least. Once Askeladden reached the island, however, he simply took out his scissors and snipped the air with them. The scissors cut out the finest clothes anyone could wish for, in velvet and silk, until the vagabonds on the island were dressed far more splendidly than the king and everyone at the palace. Then Askeladden took his tablecloth and spread it out, and the poor vagabonds had plenty to eat as well. Never had there been such a feast at the king’s palace as there was that day on Beggars’ Island. “You must be thirsty too,” said Askeladden. Out came his spigot, and he gave the peg a little turn; then the vagabonds certainly had something to drink. The king himself had never tasted such ale and mead in all his life.

When the men whose duty it was to bring food to the ragged vagabonds on the island came rowing out with their cold porridge scrapings and bottles of whey—for that was the food the poor souls were given—the people on the island would not so much as taste it. The men from the palace were greatly surprised, but they were more surprised still when they took a proper look at the vagabonds, for they were so splendidly dressed that the men thought they must all be emperors and popes, and that they had rowed to the wrong island. But when they looked about more carefully, they saw that they were in the right place after all. Then they understood that the lad they had rowed out the day before must have provided the vagabonds with all this splendour and luxury. When they returned to the palace, they lost no time in telling how the fellow they had rowed out the previous day had dressed all the vagabonds so richly and magnificently that they fairly dripped with finery. “They would not even taste the porridge and whey we brought them, they have grown so high and mighty,” they said. One of them had also managed to discover that the lad had a pair of scissors with which he had cut out the clothes. “When he holds those scissors up in the air and snips with them, he cuts through nothing but silk and velvet,” he said. When the princess heard this, she could neither rest nor be easy until she had seen the lad and the scissors that cut silk and velvet out of thin air. Those scissors would be well worth having, she thought; with them she could have all the finery she wished for. So she begged the king until at last he had to send for the lad who owned the scissors. When he came to the palace, the princess asked whether it was true that he had such a pair of scissors, and whether he would sell them to her. Yes, he did have such a pair, said Askeladden, but he would not sell them. Then he took the scissors out of his pocket and snipped the air, so that scraps of silk and velvet flew about him. “Oh, but you must sell them to me,” said the princess. “You may ask whatever you like for them, but have them I must!” No, he would not sell them on any account, for he could never get another such pair of scissors, he said. As they stood bargaining over the scissors, the princess looked more and more closely at Askeladden, and, like the innkeepers’ wives, she thought she had never seen so handsome a fellow before. Then she began bargaining for the scissors again, begging and pleading with Askeladden to sell them to her;

he might ask as many hundreds of dalers as he pleased; it was all the same to her, so long as she could have them. “No, I will not sell them,” said Askeladden. “But never mind:

if I am allowed to sleep on the floor of the princess’s bedchamber tonight, close by the door, she shall have the scissors. I shall do her no harm, but if she is afraid, she may have two men stand guard in the room.” Yes, the princess was quite willing to allow that; as long as she got the scissors, she was content. So Askeladden slept on the floor of the princess’s chamber that night, with the two men standing guard. But the princess got little enough sleep even so, for every now and then she felt she must open her eyes and look at Askeladden again. So it went on all night: no sooner had she shut her eyes than she had to steal another glance at him, so handsome did she think him.

In the morning Askeladden was rowed back out to Beggars’ Island, but when the men from the palace came with their porridge scrapings and bottles of whey, no one would taste them that day either;

and the men who brought them were more surprised than ever. Then one of them managed to discover that the lad who had owned the scissors had a tablecloth, and that he had only to spread it out to have all the finest food he wished for. When the man returned to the palace, it was not long before he told the news;

“There have never been such roasts and such cream porridge at the king’s palace,” he said. When the princess heard this, she told the king and begged and pleaded until he had to send to the island for the owner of the tablecloth. So Askeladden came up to the palace again. The princess was determined to have the tablecloth from him, and offered him gold and all the riches in the world for it, but Askeladden would not sell it on any terms or at any price. “But if I am allowed to sleep on the bed-bench in the princess’s bedchamber tonight, she shall have my tablecloth,” said the lad. “I shall certainly do her no harm, but if she is afraid, she may post four men on guard in there.” The princess agreed to this. Askeladden lay on the bed-bench in front of the princess, and the four men stood guard. But if the princess had slept little the night before, she slept still less that night. She could scarcely close her eyes; she had to lie looking at the handsome lad the whole night through, and even then she thought the night too short.

In the morning Askeladden was rowed back out to Beggars’ Island, though certainly not with the princess’s good will, for she had already grown so fond of him. But there was no use pleading: back he had to go. When the men from the palace arrived with the porridge crusts and bottles of whey that were to feed the vagabonds, not one of them would so much as look at what the king had sent. This no longer surprised the palace men, but they did think it strange that none of the vagabonds was thirsty. Then one of the king’s messengers managed to discover that the lad who had owned the scissors and the tablecloth had a spigot of such a kind that he had only to give the peg a little turn, and he would have the finest drinks imaginable, ale and mead and wine alike. When the man returned to the palace, he could no more hold his tongue than on the two previous occasions. He talked at great length about the spigot and how easily it provided every sort of drink. “I am sure the like of that ale and mead has never been tasted at the king’s palace,” he said. “It is sweeter than honey or syrup.” When the princess heard this, she wanted to get hold of the spigot at once, and she had no objection to bargaining with its owner either. So she went to the king again and begged him to send out to Beggars’ Island for the lad who had owned the scissors and the tablecloth, for he had one more thing well worth having, she said. And when the king heard that it was a spigot that supplied the best ale and the best wine anyone could wish to drink, merely by turning its peg, I dare say he was not long in sending the messenger.

When Askeladden came up to the palace, the princess asked whether it was true that he had a spigot of such and such a kind. Yes, he had it in his waistcoat pocket, said Askeladden. But when the princess was determined to buy it, Askeladden said, just as he had the other two times, that he would not sell it on any account, even if the princess offered him half the kingdom. “But never mind,” said Askeladden. “If I am allowed to lie on the outer edge of the princess’s bed tonight, on top of the fur coverlet, she shall have my spigot. I shall do her no harm, but if she is afraid, she may post eight men on guard in the chamber.” Oh no, there was no need for that, said the princess; she knew him well enough by now. So that night Askeladden lay on the edge of the bed, in front of the princess.

But if she had slept little the two previous nights, she slept less still that night. She could not close an eye; all the while she had to lie looking at Askeladden, who lay before her on the edge of the bed.

When she rose in the morning and they were about to row Askeladden back to Beggars’ Island, she asked them to wait a little. Then she ran in to the king and begged him most sweetly to let her marry Askeladden, for she loved him so dearly that if she could not have him, she did not wish to live, she said.

“Oh, certainly you may have him, if you are so set upon it,” said the king. “A man who owns such things is every bit as rich as you.” So Askeladden won the princess and half the kingdom—the other half was to be his when the king died—and all was well and good. But his brothers, who had always treated him so badly, he put out on Beggars’ Island. “There they can stay until they have found out who is best off: the man with his pockets full of money, or the man whom all women love,” said Askeladden. And I dare say it was little use reaching into their pockets and jingling their money on Beggars’ Island. Unless Askeladden has taken them off the island, they are still there eating cold porridge and whey to this very day.

Izvirnik

038 Det har ingen Nød med den, som alle Kvindfolk er forlibt i

Naslednje strani prikazujejo izvirno besedilo za primerjavo.

Der var en Gang tre Brødre; jeg veed ikke rigtig, hvorledes det var gaaet til, men de havde faaet hver sit Ønske, saa de kunde faae en Ting, hvad de vilde. De to betænkte sig ikke længe, de ønskede sig, at hver Gang, de stak Næven i Lommen, skulde de altid gribe i Penge; „for naar En har saa mange Penge, han vil, kommer han altid frem i Verden,“ sagde de. Men den yngste vidste at ønske det, som var bedre; han gjorde det Ønske, at alle Kvindfolk skulde blive forlibte i ham, bare de saae ham, det skal du høre, var bedre end baade Penge og Gods. Da de nu havde gjort Ønskerne sine, vilde de To ud i Verden, og Askeladden bad da om han ikke kunde faae være med; men det vilde de slet ikke give ham Lov til. „Hvor vi komme hen, saa

blive vi modtagne som Grever og Prindser,“ sagde de; „men du din sultne Stakkel, som Intet har og Intet faaer, hvordan kan du troe, at Nogen bryder sig om dig?“ „Men jeg kunde vel faae Lov at være i Følge med Jer ligevel,“ sagde Askeladden; „der turde vel falde en Stegebid af til mig ogsaa, naar jeg var i Følge med saa høie Herrer.“ Langt om længe skulde han da faae blive med dem, dersom han vilde være Tjeneren deres; for ellers vilde de slet ikke vide af ham.

Da de nu havde reist en Dags Tid eller Noget, kom de til en Gjestgivergaard; der tog de ind de To, som Penge havde, og forlangte baade Steg og Fisk, baade Brændeviin og Mjød og Alt, som godt var, men Askeladden, Stakkel, skulde passe paa alt det, som tilhørte de to fornemme Herrerne. Men som han gik frem og tilbage og svævede ude paa Gaarden, kom Gjestgiverkonen til at see ud igjennem Ruden, og fik see Tjeneren til de to Herrerne, og saa vakker en Fyr syntes hun aldrig hun havde seet for sine Øine før; hun saa og hun saa paa ham, og jo længere hun saa, desto deiligere syntes hun Gutten blev. „Hvad i Fandens Skind og Been er det, du staaer der borte i Vinduet og glaner og gloer efter?“ sagde Manden hendes — „jeg synes det var ligere, du saa efter at Grisen blev

stegt, end at du staaer der og hænger; du seer hvad Folk der er hos os idag, veed jeg.“ „Aa jeg bryder mig om det Storskrabet, jeg!“ sagde Kjærringen, „vil de ikke være, kan de reise did, de ere komne fra. Men kom hid, skal du faae see En, som gaaer her ude i Gaarden! Saa vakkert et Menneske har jeg aldrig seet i mit Liv før. Vil du som jeg, skal vi bede ham ind og traktere ham lidt; for han har nok ikke Meget at fegte med, Stakkel.“ „Har du mistet den vesle Vidsmulen, du havde, ogsaa nu, Kjærring?“ sagde Manden, han blev saa sindt at det gnistrede af ham. „Fort ud i Kjøkkenet med dig og see at faae paa Skorstenen, men staa ikke her og glo efter fremmede Karle!“ Der var da ikke Andet at gjøre for Konen end at gaae

i Kjøkkenet og stelle med Maden; Gutten fik hun ikke Lov at see paa, og traktere ham turde hun ikke heller; men allerbedst hun var i Kjøkkenet og stak Stegegrisen paa Spiddet, gjorde hun sig et Ærende ud i Gaarden, og saa gav hun Askeladden en Sax, som var saadan, at bare han klippede i Luften med den, skar den til de deiligste Klæder, Nogen vilde see for fine Øine, baade af Silke og Fløiel og alt det, som gjildt var; „den skal du have for det, du er saa vakker,“ sagde Konen.

Da nu de to Brødrene vel havde faaet alt det Bristede og Stegte til Livs, vilde de afsted igjen, og Askeladden stod igjen bag paa Vognen og var Tjeneren deres, og saa reiste de paa Nyt et godt Stykke, saa kom de til en Gjæstgivergaard igjen. Der vilde Brødrene indom, men Askeladden, som ingen Penge havde, vilde de ikke have med ind; han skulde staae igjen ude og passe paa alt det, som hørte dem til; „og spørger Nogen dig, hvem du er Tjener hos, saa sig, det er to fremmede Prindser“ sagde de. Men saa gik det igjen ligesom forrige Gang: medens Askeladden stod ude paa Gaarden og hængte, kom Gjestgiverkonen bort i Vinduet og fik see ham, og saa blev hun ligesaa forlibt i ham, som den første Gjestgiverkonen,

og hun stod og saa og saa, og aldrig kunde hun faae seet sig mæt paa ham. Saa kom Manden hendes sættende igjennem Værelset med Noget, de to Prindserne havde forlangt. Staa ikke der og glo som en Ko paa en Laavedør, men tag dette med og kom ud i Kjøkkenet til Fiskegryden din, Kjærring!“ sagde Manden; „du seer hvad Folk, der er hos os i Dag, veed jeg.“ „Jeg bryder mig om det Storpakket, jeg!“ sagde Konen; „vil de ikke have det, de faae, kan de tage det, de havde med sig. Men kom hid, du ogsaa, skal du faae see! saa vakkert et Menneske som han, der gaaer ude i Gaarden, har jeg aldrig seet i Verden før. Vil du som jeg, skal vi bede ham ind og traktere ham lidt; han seer ud til at behøve det, Stakkel. — Og saa inderlig vakker som han er!“ sagde Kjærringen.

„Ikke stort Vid har du havt, og det vesle, du havde, har da ogsaa gaaet sin Vei nu, kan jeg mærke,“ sagde Manden; — han blev endda sindtere end den forrige Gjestgiveren, og kjørte Kjærringen ud i Kjøkkenet — „Fort ind i Kjøkkenet med dig, og staa ikke her og glo efter Gutterne!“ sagde han. Hun maatte da ud til Fiskegryden sin; og traktere Askeladden turde hun ikke, for hun var bange for Manden; men allerbedst hun stod og stelte med Varmen, gjorde hun sig et Ærende ud i Gaarden, og saa gav hun Askeladden en Dug, som var saadan, at den dækkede op alt det Bedste, som tænkes kunde, bare han bredte den ud. „Dette skal du have, fordi du er saa vakker,“ sagde hun til Askeladden.

Da nu de to Brødrene havde spiist og drukket af alt det, som fandtes, og betalt for sig i dyre Domme, reiste de derfra, og Askeladden stod bag paa Vognen. Da de havde reist saalænge til de bleve sultne igjen, saa tog de ind paa en Gjæstgivergaard og forlangte alt det Dyreste og Bedste, de kunde nævne; „for vi ere to reisende Konger, og Penge har vi som Græs,“ sagde de. Ja, da Gjestgiveren hørte det, blev der en Brasen og Stegen, saa de kunde lugte det til nærmeste Grandegaard, og Gjestgiveren vidste ikke Alt, han vilde finde paa til de to Kongerne; men Askeladden maatte staae ude her ogsaa, og passe Alt, som i Vognen var. Saa gik det lige eens, som de to forrige Gange: Gjestgiverkonen kom til at skotte ud igjennem Vinduet,

saa fik hun see Tjeneren, som stod derude ved Vognen; og saa deilig en Fyr havde hun da aldrig seet før; hun saa og hun saa, og jo mere hun stirrede paa ham, desto vakkrere blev han, syntes Gjestgiverkonen. Gjestgiveren kom løbende igjennem Værelset med Maden, de to reisende Konger havde forlangt, og han blev ikke meget blid, da han saa Kjærringen stod i Vinduet og glante.

„Veed du ikke bedre, end staae der og gloe, naar vi har slige Folk i Huset?“ sagde han til hende; „ud i Kjøkkenet til Rømmegrøden din, og det paa flyvende Timen!“ „Aa, det er vel ikke saa farligt, veed jeg; vil de ikke bie, til Rømmegrøden er kogt, kan de reise igjen,“ svarede Konen. „Nei kom hid, skal du faae see! Saa deilig en Fyr har jeg aldrig seet for mine Line før, som han, der staaer ude i Gaarden. Vil du som jeg, skal vi bede ham ind og traktere ham lidt, for han kunde nok trænge til det, seer det ud til. Og saa Hjertens vakker som han er!“ „En Gutteflox har du været al din Tid, og det er du endda,“ sagde Manden — han blev saa sindt, at han ikke vidste, hvad Been han skulde staae paa; — „men seer du ikke at komme ud

til Grødgryden din, skal jeg prøve at faae Been under dig, jeg!“ Konen maatte da skynde sig ud i Kjøkkenet det forteste, hun kunde, for hun vidste at Manden ikke var at spøge med; men ret som det var, saa smat hun ud i Gaarden, og saa gav hun Askeladden en Ture. „Naar du bare vrider paa Tappen,“ sagde hun, „saa faaer du alle de deiligste Sorter Drikkevare du vil, baade Mjød og Viin og Brændeviin. Det skal du have for det, du er saa vakker,“ sagde hun.

Da nu de to Brødrene havde ædt og drukket Alt, de vilde, reiste de fra Gjæstgivergaarden, og Askeladden stod bag paa Vognen igjen, og skulde være deres Tjener; saa kjørte de baade langt og længe til de kom til en Kongsgaard, og der gav de ældste Brødrene sig ud for to Keisersønner, og da de havde Penge nok og vare saa gjilde, at det gloede lang Vei af dem, bleve de godt og vel modtagne; de skulde boe paa Slottet, og Kongen vidste ikke al den Stads, han vilde gjøre af dem.

Men Askeladden, som gik i de samme Fillerne, han havde havt paa hjemmefra, og som ikke havde en Skilling i Lommen, ham tog Vagten paa Kongsgaarden og satte ham ud paa en Ø; derud roede de med alle Tiggere og Fanter, som kom til Kongsgaarden, det havde Kongen befalet, for at de ikke skulde forstyrre Lystigheden paa Slottet, naar de gik der saa fillede og stygge; og derud blev der ikke bragt mere Mad, end de netop kunde bjerge Livet. Brødrene til Askeladden saae nok, at Vagten roede ud til Øen med ham, men de vare glade til, at de bleve ham kvit, og brød sig ikke det Mindste om det. Men da nu Askeladden kom ud paa Sen, tog han bare frem Saxen sin, og klippede med den i Luften; saa klippede Saxen til de deiligste

Klæder, Nogen kunde ønske sig baade af Fløiel og Silke, saa at Fanterne ude paa Øen bleve meget gjildere end Kongen og alle de, som paa Slottet vare. Derpaa tog Askeladden Dugen sin og bredte ud, og saa fik de sagtens Mad, de Stakkels Fanterne ogsaa; sligt Gjestebud havde aldrig staaet i Kongens Gaard, som der den Dag stod paa Fanteøen. „Tørste ere I vel ogsaa,“ sagde Askeladden; han frem med Turen sin og vred lidt paa Tappen; saa fik vel Fanterne Noget at drikke; sligt Øl og slig Mjød havde Kongen selv ikke smagt hele sin Livstid.

Da nu de, som skulde bringe Mad ud til Fillefanterne paa Øen, kom roende med Koldgrødskoverne og Myseflaskerne sine, — det var Maden de Stakler skulde have, — saa vilde de paa Sen ikke smage det en Gang, og det blev de fra Kongsgaarden meget forundrede over, men endda mere forundrede bleve de, da de rigtig saae paa Fanterne, for de vare saa gilde at de troede, det var bare Keisere og Paver Allesammen, og at de havde roet ud til en gal Ø; men da de saae sig bedre for, kjendte de sig nok igjen. Da kunde de skjønne, at det maatte være ham, som de havde roet ud Dagen i Forveien, der havde skaffet Fanterne paa Øen al denne Stads og Herlighed; og da de kom tilbage til Kongsgaarden vare de ikke sene med at fortælle, at nu havde han, som de roede ud med den forrige Dagen, klædt op

alle Fanterne saa gilde og saa prægtige, at det dryppede af dem; „Grøden og Mysen, vi kom med, vilde de ikke smage engang, saa storagtige ere de blevne,“ sagde de. En af dem havde ogsaa faaet opsnuset, at Gutten havde en Sax, som han havde klippet til Klæderne med; „naar han stikker den Saxen op i Luften og klipper med den, saa klipper han igjennem bare Silke og Fløiel,“ sagde han. Da Prindsessen fik høre det, havde hun hverken Rist eller Ro paa sig, førend hun fik see Gutten og Saxen, som klippede bare Silke og Fløil ud af Luften; Saxen var nok værd at have, tænkte hun, med den kunde hun faae al den Stads, hun ønskede sig. Hun bad da Kongen saalænge, til han maatte sende Bud efter Gutten, der eiede

Saxen, og da han kom til Kongsgaarden, spurgte Prindsessen, om det var sandt, han havde en Sax, der var slig, og slig, og om han vilde sælge hende den. Ja, han havde nok en saadan Sax, sagde Askeladden, men sælge den vilde han ikke; og saa tog han Saxen op af Lommen og klippede med den i Luften, saa Silke- og Fløielsstumperne fløi om ham. „Jo du maa endelig sælge mig den,“ sagde Prindsessen, „du kan forlange for den, hvad du vil, men have den maa jeg!“ Nei, sælge den vilde han ikke paa nogen Sæt og Viis, for slig Sax kunde han aldrig faae igjen, sagde han; og medens de stod og akkorderede om Saxen, saa Prindsessen bedre og bedre paa Askeladden, og hun syntes som Gjæstgiverkonerne, at saa deilig en Fyr havde hun aldrig seet f’r. Saa begyndte hun at akkordere om Saxen igjen,

og tiggede og bad Askeladden, at han skulde sælge hende den; han kunde forlange for den saamange hundrede Daler, han vilde, det var det samme, naar hun bare fik den. „Nei, sælge den, gjør jeg ikke,“ sagde Askeladden; men det er det samme: faaer jeg Lov at ligge paa Gulvet i Prindsessens Sovekammer, tæt ved Døren i Nat, skal hun faae Saxen. Jeg skal ikke gjøre hende Noget, men er hun bange, kan hun gjerne have to Mand til Vagt inde i Kammeret.“ Ja, det gav Prindsessen ham gjerne Lov til, naar hun bare fik Saxen, saa var hun fornøiet, og Askeladden laa da paa Gulvet i Prindsessens Kammer om Natten, og de to Mand stod Vagt der; men Prindsessen fik ikke sovet stort endda, for allerbedst det var, syntes hun, at hun

maatte aabne Øinene og see paa Askeladden igjen, og det varede hele Natten: havde hun lukket Øinene, maatte hun skotte bort paa ham igjen, saa vakker syntes hun, han var. Om Morgenen blev Askeladden roet ud paa Fanteøen igjen, men da de kom med Grødskoverne og Myseflaskerne fra Kongsgaarden, var der Ingen, som vilde smage det, den Dag heller; og det blev de, som bragte det, endda mere forundrede over.

En af dem fik da snuset op, at Gutten, som havde havt Saxen, eiede en Dug, og at han bare behøvede at brede ud den, saa fik han alt det Bedste, han vilde have. Da han kom tilbage til Kongsgaarden, var det ikke længe før han fortalte det igjen; „slig Steg og slig Flødegrød har det ikke været Mage til i Kongens Gaard,“ sagde han. Da Prindsessen hørte det, sagde hun det til Kongen igjen og bad og tiggede saalænge, til han maatte sende Bud ud paa Øen efter ham, som eiede Dugen, og saa kom Askeladden op paa Slottet igjen. Prindsessen vilde da endelig have Dugen af ham, og bød ham Guld og grønne Skove for den, men Askeladden vilde slet ikke sælge den paa nogen Maade eller for nogen Priis. „Men dersom jeg faaer Lov at

ligge paa Sengekrakken i Prindsessens Sovekammer i Nat, skal hun faae Dugen min,“ sagde Gutten. „Jeg skal nok ikke gjøre hende Noget, men er hun bange, kan hun gjerne sætte fire Mand til Vagt derinde.“ Ja, det gik Prindsessen ind paa; Askeladden laa paa Sengekrakken foran Prindsessen, og de fire Mand stod Vagt; men havde ikke Prindsessen sovet stort den forrige Nat, saa blev det endnu mindre den Natten; hun kunde næsten ikke lukke Øinene, hun maatte ligge og see paa den deilige Gutten hele Natten igjennem, og endda syntes hun Natten var for kort.

Om Morgenen blev Askeladden igjen roet ud til Fantøen, skjønt det nok ikke var efter Prindsessens Villie, saa glad var hun alt i ham; men det var ikke at bede for, han maatte derud igjen. Da de fra Kongsgaarden kom med Grødskorperne og Myseflaskerne, Fanterne skulde have til Mad, var der ikke En af dem, som vilde see paa det, Kongen sendte og det forundrede de fra Kongsgaarden sig ikke heller noget over; men de syntes det var rart, at Ingen af dem var tørstig. Men saa fik en af Kongens Bud snuset op, at han, som havde havt Saxen og Dugen, havde en Ture saadan, at bare han vred lidt paa Tappen, fik han de deiligste Drikkevarer som tænkes kunde, baade Øl og Mjød og Viin. Da han kom tilbage til Slottet, stod ikke Munden bedre igjen paa ham den Gangen, end de to forrige

Gange; han fortalte vidt og bredt om Turen og om hvor letvindt den var at faae alle Slags Drikkevarer med, „Magen til det Øllet og den Mjøden har nok aldrig været smagt i Kongens Gaard,“ sagde han, „det er sødere end baade Honning og Sirup.“ Da Prindsessen hørte det, vilde hun strax see at faae Turen, og hun havde vel intet imod at komme til at akkordere med ham, som eiede den heller. Hun gik da paa Nyt til Kongen, og bad at han vilde sende Bud ud paa Fanteøen efter ham, som havde havt Saxen og Dugen, for han havde endda en Ting, som nok var værd at have, sagde hun, og da Kongen hørte at det var en Ture, som var slig at den skaffede det bedste Øl og den bedste Viin, Nogen vilde drikke, bare man

vred paa Tappen, var det ikke ’længe før han sendte Budet, skal jeg troe. Da Askeladden kom op paa Slottet, spurgte Prindsessen om det var sandt han havde en Ture, som var saadan og saadan. Ja, han havde den i Vestelommen sin, sagde Askeladden; men da Prindsessen med al Magt vilde have kjøbt den, sagde Askeladden ligesom begge de forrige Gange, at sælge den gjorde han slet ikke paa nogen Maade, om saa Prindsessen bød ham halve Riget for den. „Men det er det samme,“ sagde Askeladden, „dersom jeg faaer Lov at ligge foran paa Prindsessens Seng, ovenpaa Fællen i Nat, skal hun faae Turen min. Jeg skal ikke gjøre hende Noget, men er hun bange, kan hun gjerne sætte otte Mand til Vagt i Kammeret.“ Aa nei, det behøvedes ikke,

sagde Prindsessen, saa meget kjendte hun til ham; og saa laa Askeladden paa Sengekanten foran Prindsessen om Natten. Men havde hun ikke faaet sovet stort de to forrige Nætter, saa blev der endnu mindre af Søvnen den Natten; hun kunde ikke faae lukt et Øie, hele Tiden maatte hun ligge og see paa Askeladden, som laa fremmenfor hende paa Sengekanten. Da hun stod op om Morgenen, og de vilde roe Askeladden ud paa Fanteøen igjen, bad hun dem bie lidet Gran, og saa sprang hun ind til Kongen og bad ham saa inderlig vakkert, om hun ikke kunde faae Askeladden, for ham var hun saa kjær i, at dersom hun ikke fik ham, vilde hun ikke leve, sagde hun.

„Aa jomen kan du faae ham, naar du endelig vil,“ sagde Kongen, „den, som har slige Ting, er lige saa rig han som du.“ Saa fik Askeladden Prindsessen og halve Riget, — det andet halve Rige skulde han faae, naar Kongen døde, — og saa var Alt godt og vel; men Brødrene sine, som altid havde været saa slemme mod ham, satte han ud paa Fanteøen. „Der kan de være til de faae prøvet, hvem der er mindst Nød med, enten den, som har Lommerne fulde af Penge, eller den, som all Kvindfolk holder af,“ sagde Askeladden. Og det skulde ikke hjælpe stort at tage i Lommen og rangle med Pengene sine paa Fanteøen, skal jeg troe: har ikke Askeladden taget dem af Øen, saa gaae de der og æde Koldgrød og Myse den Dag i Dag er.