Waltey

Prevod

Once upon a time there was a poor couple who had nothing in the world but three sons. What the two eldest were called I do not know, but the youngest was called Peer. When their parents died, the children were to inherit what they had left, but there was nothing to be had except a pot, a griddle, and a cat. The eldest, who was to have the best, took the pot. “Whenever I lend the pot, I shall always be allowed to scrape it,” he said. The second took the griddle;

“For whenever I lend the griddle, I shall always get a piece of lefse to taste,” he said. But the youngest had no choice left; if he wanted anything at all, it would have to be the cat. “If I lend the cat, I shall get nothing for her,” he said. “If the cat gets a little milk, she will want it all herself. Still, I shall take her with me; it would be a shame to leave her here to perish.” So the brothers went out into the world to seek their fortunes, and each took a different road. But when the youngest had walked a little way, the cat said, “You shall be repaid for not leaving me behind in the old cottage to perish. Now I shall go into the forest and catch some fine animals, and you must go up to the king’s palace, which you can see over there, and tell the king you have brought him a little gift. When he asks who it is from, you must say it is from Herrepeer.” Well, Peer had not waited long before the cat came out of the forest with a reindeer. She had leapt onto its head, and when she had settled herself between its antlers, she said, “Unless you go straight to the king’s palace, I shall scratch your eyes out.” The reindeer dared do nothing else. When Peer reached the palace, he went into the kitchen with the reindeer and said, “I have brought a little gift for the king, if he will not disdain it.” The king came out into the kitchen, and when he saw the great, handsome reindeer, he was delighted. “But, my dear fellow!

Who has sent me such a splendid gift?” said the king. “Oh, it comes from Herrepeer!” said the lad. “Herrepeer!” said the king. “Now, where does he live?” For he thought it shameful that he should not know so worthy a man. But the lad would not tell him; he dared not, on account of his master, he said. So the king gave Peer a generous reward and asked him to take his warmest greetings home, with many thanks for the gift.

The next day the cat went into the forest again, leapt onto a stag’s head, settled herself between its eyes, and threatened it until it went to the palace. Once again Peer took it into the kitchen and said he had brought a little gift for the king, if he would not disdain it.

The king was even more pleased with the stag than he had been with the reindeer, and again he asked who could have sent him such a splendid gift. “It is from Herrepeer,” said the lad. But when the king wanted to know where Herrepeer lived, he received the same answer as the day before, and this time he gave Peer an even larger reward.

On the third day the cat brought an elk. When Peer went into the palace kitchen, he said he had a little gift for the king, if he would not disdain it. The king came out into the kitchen at once, and when he saw the great, handsome elk, he was so delighted he could scarcely stand still. That day he gave Peer a far, far greater reward; it must have been a hundred dalers.

He was determined to find out where Herrepeer lived, and questioned and probed about this and that, but the lad said he dared not tell him, for his master had strictly forbidden it. “Then ask Herrepeer to visit me!” said the king. Yes, the lad said, he would do that. But when he came out of the palace again and met the cat, Peer said, “You have got me into a fine fix! Now the king wants me to visit him, and I have nothing but the rags I stand in.” “Oh, do not worry about that,” said the cat. “In three days you shall have horses and a carriage, and clothes so fine that gold will drip from you; then you can certainly visit the king. But whatever you see at the king’s palace, you must say you have something far finer and grander at home. You must not forget that.” No, Peer thought he would be sure to remember. When the three days were up, the cat came with a carriage and horses and clothes and everything Peer needed, all so magnificent that no one had ever seen the like. So he set off, and the cat ran along with him. The king gave him a very warm welcome, but whatever the king offered him and whatever he showed him, Peer said it was fine enough, but he had things far grander and finer at home. The king did not like this very much, but Peer stuck to his story, and at last the king grew so angry that he could no longer contain himself. “Now I shall go home with you,” said the king, “and see whether it is true that you have things so much better and finer. But if you are lying, then God help you—that is all I shall say!” “You have got me into a fine fix!” said Peer to the cat. “Now the king wants to come home with me, but my home will not be so easy to find.” “Oh, never mind that,” said the cat. “Just drive wherever I run ahead.” So off they went, Peer first, driving after the cat as she ran ahead, and then the king with all his retinue.

When they had driven a good way, they came upon a great flock of beautiful sheep, with wool so long that it almost reached the ground. “If you will say this flock of sheep belongs to Herrepeer when the king asks you, you shall have this silver spoon,” said the cat to the shepherd. She had brought it with her from the palace. Yes, he would gladly do that. When the king came along, he said to the shepherd boy, “Never have I seen such a large and beautiful flock of sheep! Who owns it, my little lad?” “It belongs to Herrepeer,” said the boy.

A little farther on they came upon a vast herd of beautiful brindled cows, so fat that their coats shone. “If you will say this herd belongs to Herrepeer when the king asks you, you shall have this silver ladle,” said the cat to the girl who tended them. The silver ladle, too, she had brought from the palace. “Yes, gladly,” said the girl. When the king came along, he was quite astonished at the great, splendid herd, for he thought he had never seen such fine cattle before. So he asked the girl tending them who owned all those brindled cows. “Oh, Herrepeer does!” said the girl.

They travelled a little farther, and came upon a great, great herd of horses. They were the finest horses anyone could wish to see, big and sleek, with six of every colour—chestnut, dun, and blue-grey. “If you will say this herd of horses belongs to Herrepeer when the king asks you, you shall have this silver goblet,” said the cat to the herdsman.

The goblet, too, she had brought from the palace. Yes, the lad said, he would do that. When the king came along, he was quite astonished at the great, splendid herd of horses, for he had never seen their like, he said. So he asked the herdsman who owned the chestnut, dun, and blue-grey horses.

“They belong to Herrepeer,” said the lad. When they had travelled another good stretch, they came to a castle. First there was a gate of brass, then one of silver, and then one of gold. The castle itself was made of silver, so bright that it dazzled their eyes, for the sun was shining on it just as they arrived. In they went, and the cat told Peer to say that this was where he lived. Inside, the castle was even more magnificent than outside:

Everything was made of gold—chairs, tables, and benches alike. When the king had gone about looking at everything, upstairs and down, he felt thoroughly ashamed. “Yes, Herrepeer has finer things than I do; there is no use denying it,” he said;

and he was about to leave again. But Peer asked him to stay and have supper with him, and the king did, though he was sour and ill-tempered the whole time. While they were sitting at table, the troll who owned the castle came and knocked at the gate. “Who is in there eating my food and swilling my mead like pigs?” roared the troll. As soon as the cat heard him, she ran out to the gate. “Wait a little, and I shall tell you how the farmer goes about growing winter rye,” said the cat; and she began to tell him all about winter rye at great length. “First the farmer ploughs his field,” she said, “then he spreads the manure, and then he ploughs it again.” Just then the sun rose. “Look round, and you will see the lovely, beautiful maiden behind you!” said the cat to the troll. So the troll turned round, saw the sun, and burst.

“Now all this is yours,” said the cat to Herrepeer. “And now you must cut off my head; that is all I ask of you in return for what I have done for you.” “No,” said Herrepeer, “I will do no such thing.” “Yes,” said the cat, “and if you do not, I shall scratch your eyes out.” So Herrepeer had to do it, much as he hated to; he cut off the cat’s head. But that very instant she turned into the most beautiful princess anyone could ever set eyes on, and Herrepeer fell head over heels in love with her. “Yes, all this splendour was mine before,” said the princess, “but that troll bewitched me, so that I had to live as a cat with your parents. Now you may do as you please, and take me for your queen or not;

for you are now king of the whole kingdom,” said the princess. Oh yes, you may be sure Herrepeer wanted her for his queen! So there was a wedding and feasting for eight days, and after that I stayed no longer with Herrepeer and his queen.

Izvirnik

Der var engang et Par fattige Folk; de havde ingen Ting uden tre Sønner; hvad de to ældste hedte, det veed jeg ikke, men den yngste hed Peer. Da Forældrene vare døde, skulde Børnene arve dem, men der var ikke Andet at faae, end en Gryde, en Takke og en Kat. Den Ældste, som skulde have det Bedste, han tog Gryden; „naar jeg laaner bort Gryden, saa faaer jeg altid Lov at skrabe den,“ sagde han; — den Anden tog Takken; „for naar jeg laaner bort Takken, faaer jeg altid en Smagelevse,“ sagde han — men den Yngste han havde ikke Noget at vælge imellem; vilde han have Noget, saa maatte det blive Katten. „Om jeg laaner Katten bort, saa faaer jeg ikke Noget for den jeg,“ sagde han; „faaer Katten lidt Melk, saa vil hun

have den selv. Men jeg vil tage den med mig ligevel; det er Synd, den skal gaae her og omkomme.“ Saa drog Brødrene ud i Verden for at prøve sin Lykke, og hver tog sin Vei; men da den Yngste havde gaaet en Stund, sagde Katten: „Du skal nok faae Lige for det, du ikke vilde, jeg skulde blive igjen i den gamle Stuen og omkomme. Nu skal jeg gaae bort i Skoven jeg, og faae fat paa nogle rare Dyr, saa skal du gaae op paa Kongsgaarden, som du seer der borte, til Kongen, og sige at du nok kommer med en liden Sending til ham. Naar han da spørger, hvem den er fra, skal du sige, den er fra ham Herrepeer.“ — Ja, Peer havde ikke ventet længe, saa kom Katten med et Rensdyr fra Skoven; den var fløiet

op i Hovedet paa Rensdyret og da den havde sat sig imellem Hornene paa det, sagde den: „Gaaer du nu ikke lige til Kongsgaarden, saa klorer jeg Øinene ud paa dig.“ Rensdyret turde da ikke Andet. Da nu Peer kom til Kongsgaarden, gik han ind i Kjøkkenet med Rensdyret, og sagde: „Jeg kommer nok med en liden Sending til Kongen jeg, om han ikke vil forsmaae den.“ Kongen kom ud i Kjøkkenet, og da han saa det store gjilde Rensdyret, blev han meget glad. „Men kjære min Ven!

hvem er det, som sender mig saa gjæv en Sending da?“ sagde Kongen. „Aa, den kommer nok fra ham Herrepeer!“ sagde Gutten. „Han Herrepeer!“ sagde Kongen; „hvor skal jeg nu sige, han boer henne?“ for han syntes, det var Skam, at han ikke skulde kjende saa brav en Mand. Men det vilde Gutten slet ikke sige ham; han turde ikke det for Huusbonden sin, sagde han. Saa gav Kongen Peer mange Drikkepenge, og bad ham hilse saa flittig hjemme og sige mange Tak for Sendingen.

Den anden Dag gik Katten igjen i Skoven, og fløi op i Hovedet paa en Hjort, satte sig imellem Øinene paa den og truede den til at gaae til Kongsgaarden. Der gik Peer ind i Kjøkkenet med den igjen, og sagde, at han nok kom med en liden Sending til Kongen, om han ikke vilde forsmaae den. Kongen blev endda gladere i Hjorten, end han havde været i Rensdyret, og spurgte igjen, hvem det da var, som kunde skikke ham saa gjæv en Sending. „Den er nok fra ham Herrepeer,“ sagde Gutten, men da Kongen vilde vide, hvor Herrepeer boede, fik han samme Svar som Dagen før, og den Gang gav han Peer endnu flere Drikkepenge.

Tredie Dagen kom Katten med et Elsdyr. Da saa Peer kom ind i Kjøkkenet i Kongsgaarden, sagde han, at han nok havde en liden Sending til Kongen, om han ikke vilde forsmaae den. Kongen kom strax ud i Kjøkkenet, og da han fik see det store, gjilde Elsdyr, blev han saa glad, at han ikke vidste hvad Been han skulde staae paa, og den Dag gav han Peer endnu mange, mange fleer Drikkepenge; det var vist Hundrede Daler.

Han vilde endelig vide, hvor han Herrepeer boede, og grov og spurgte baade om det Ene og det Andet, men Gutten sagde, at han slet ikke turde sige ham det for Huusbonden sin, for han havde saa strengelig forbudet ham det. „Saa bed Herrepeer, at han besøger mig!“ sagde Kongen. Ja, det skulde Gutten gjøre, sagde han. Men da han kom ud af Kongsgaarden igjen og traf Katten, sagde Peer: „Jo, du har stellet mig paa et godt Trav, du; nu vil Kongen, jeg skal besøge ham, og jeg har jo ikke Andet, end de Filler jeg staaer og gaaer i.“ „Aa vær ikke bange for det,“ sagde Katten; „om tre Dage skal du faae Heste og Vogn, og saa gjilde Klæder at Guldet skal dryppe af dig, saa kan du nok besøge Kongen. Men hvad du seer hos Kongen, skal du sige, du har det meget gjildere og prægtigere hjemme; det

maa du ikke glemme.“ Nei det skulde nok Peer komme i Hu, meente han. Da nu de tre Dage vare omme, kom Katten med Vogn og Heste og Klæder og Alt, Peer behøvede, Altsammen var det saa gjilt at Ingen havde seet Sligt før; saa reiste han, og Katten sprang med. Kongen tog baade godt og vel imod ham, men hvad Kongen bød ham og hvad han viste ham, sagde Peer, det kunde være brav nok, men han havde det endda meget prægtigere og gjildere hjemme. Kongen led ikke dette meer end saa, men Peer han blev ved Sit, og tilsidst blev Kongen saa sindt, at han ikke kunde styre sig længere. „Nu vil jeg være med dig hjem,“ sagde Kongen, „og see om det er sandt, at du har det saa meget bedre og gjildere. Men lyver du, saa Gud naade

dig, jeg siger ikke mere jeg!“ „Jo du har stellet mig paa et godt Trav!“ sagde Peer til Katten, „nu vil Kongen være med mig hjem, men mit Hjem, det er nok ikke greit at finde, det.“ „Aa bryd dig ikke om det,“ sagde Katten; „reis du bare efter, der jeg springer fore.“ Saa reiste de, først Peer, som kjørte efter, der Katten løb fore, og saa Kongen med alle Sine. Da de nu havde kjørt et godt Stykke, kom de til en stor diger Flok vakkre Sauer; de havde Uld saa lang, at den næsten naaede til Jorden. „Vil du sige, at den Sauflokken er hans Herrepeer, naar Kongen spørger dig, skal du faae denne Sølvskeen,“ sagde Katten til Gjæteren; den havde hun taget med sig fra Kongsgaarden. Ja, det vilde han gjerne gjøre. Da saa Kongen

kom, sagde han til Gjætergutten: „Nu har jeg aldrig seet saa stor, vakker en Sauflok! Hvem eier den, vesle Gutten min?“ „Det er nok hans Herrepeer,“ sagde Gutten. Om lidt igjen kom de til en stor, stor Flok vakkre, brandede Kjør; de vare saa fede at det glindsede i dem. „Vil du sige, at den Bølingen er Herrepeers, naar Kongen spørger dig, skal du faae denne Sølvøsen,“ sagde Katten til Gjætergjenten — Sølvøsen havde hun ogsaa taget med sig fra Kongsgaarden. — „Ja, gjerne det,“ sagde Gjætergjenten. Da saa Kongen kom, blev han reent forundret over den store, gjilde Bølingen; for saa vakker en Bøling syntes han aldrig han havde seet før, og saa spurgte han Gjenten, som gik og gjætede, hvem der eiede den brandede Buskaben der? „Aa, det er han Herrepeer!“ sagde

Gjenten. Saa reiste de lidt igjen, og saa kom de til en stor, stor Flok med Heste; det var de vakkreste Heste, En kunde see, store og fede, og sex af hver Let, baade røde og blakke og blaae. „Vil du sige, at den Hestedriften er Herrepeers, naar Kongen spørger dig, skal du faae det Sølvstøbet,“ sagde Katten til Gjæteren. Støbet havde hun ogsaa taget med fra Kongsgaarden. Ja, det vilde han nok, sagde Gutten. Da saa Kongen kom, blev han reent forundret over den store, gjilde Hestedriften; for slige Heste havde han aldrig seet Mage til, sagde han. Han spurgte da Gjætergutten, hvem de røde og blakke og blaae Heste hørte til?

„Det er nok hans Herrepeer,“ sagde Gutten. Da de saa havde reist et drygt Stykke til, kom de til et Slot; først var der en Port af Messing, saa en af Sølv og saa en af Guld; selve Slottet var af Sølv og saa blankt at det skar i Øinene, for Solen skinnede paa det, med det samme de kom. Der gik de ind, og der sagde Katten, Peer skulde sige, han boede. Indeni var Slottet endda prægtigere end udenpaa: Alting var af Guld, baade Stole og Borde og Bænke. Da Kongen nu havde gaaet omkring og beseet Alt, baade høit og lavt, blev han ganske skamfuld. „Jo, han Herrepeer har det gjildere end jeg, det kan ikke nytte at nægte det,“ sagde han; og saa vilde han til at reise igjen. Men Peer bad ham bie og spise til Aftens med sig, og det gjorde da Kongen, men suur og

grætten var han hele Tiden. Medens de sad til Bords kom Troldet, som eiede Slottet, og bankede paa Porten. „Hvem er det som æder min Mad og drikker min Mjød som Sviin herinde?“ raabte Troldet. Strax Katten hørte ham, løb hun ud til Porten. „Bi lidt, skal jeg fortælle dig, hvorledes Bonden bærer sig ad med Vinterrugen,“ sagde Katten; og saa fortalte hun vidt og bredt om Vinterrugen. „Først saa kjører Bonden Ageren sin,“ sagde hun; „saa møger han, og saa kjører han den igjen.“— Med det samme saa randt Solen. „Se dig om, skal du see den vakkre, deilige Jomfruen bag dig!“ sagde Katten til Troldet. Saa vendte Troldet sig, saa fik det see Solen, og saa sprak det.

„Nu er alt dette dit,“ sagde Katten til Herrepeer, „nu skal du hugge Hovedet af mig du; det er det Eneste jeg forlanger af dig for det, jeg har gjort imod dig.“ „Nei,“ sagde Herrepeer, „det vil jeg slet ikke gjøre.“ „Jo,“ sagde Katten, „gjør du ikke det, saa klorer jeg Øinene ud paa dig.“ Ja, saa maatte da Herrepeer gjøre det, saa nødig han vilde; han hug Hovedet af Katten. Men med det samme blev hun til den deiligste Prindssesse som Nogen vilde see for sine Øine, saa Herrepeer blev ganske forlibt i hende. „Ja, denne Herlighed har været min før,“ sagde Prindsessen, „men Troldet der har forhexet mig, saa jeg maatte være Kat hos Forældrene dine. Nu faaer du da gjøre det du vil, om du vil tage mig til din Dronning eller ikke;

for nu er du Konge over hele Riget,“ sagde Prindsessen. Aa jo, det kan vel hænde, at Herrepeer vilde have hende til Dronning; saa blev der Bryllup og Gjæstebud i otte Dage, og saa var jeg ikke længer med Herrepeer og Dronningen hans jeg.

Nalagam bralnik