Waltey

Waltey

Gidske

Norske Folkeeventyr · Peter Christen Asbjørnsen in Jørgen Moe
Kupi e-knjigo Kupi tiskano izdajo

O besedilu

Gidske

Vir
Norske Folkeeventyr
Avtor
Peter Christen Asbjørnsen in Jørgen Moe
Jezik branja
English
Jezik izvirnika
Norsk
Čas branja
10 min branja
Obseg
8 strani
Naslov izvirnika
032 Gidske

O izvirniku

Norske Folkeeventyr

Norveške ljudske pravljice o gozdu, gorah, prebrisanih junakih in nevarnih bitjih. Bralni jezik je English, izvirnik pa prihaja iz vira Norske Folkeeventyr v jeziku Norsk.

Besedilo

Gidske

Once upon a time there was a widower who had a housekeeper named Gidske. She wanted to marry him, and never stopped pestering him to take her for his wife.

At last the man grew so tired of it that he did not know what to do to be rid of her. Now it was between haymaking and harvest, when the hemp was ripe, and they were about to pull it. Gidske was always thinking how pretty she was, and how clever and capable, and she went on pulling hemp until the strong smell made her dizzy. Down she fell and lay asleep in the hemp field. While she slept, the man came with a pair of scissors and cut off her skirt; then he smeared her first with tallow and then with soot from his pipe, until she looked worse than the Devil. When Gidske woke and saw how hideous she was, she did not recognize herself. “Can this really be me?” said Gidske. “No, it cannot be me, for I have never been so ugly as this. It must be the Devil himself.” But to find out how matters stood, she went and opened her master’s door and asked:

“Is your Gidske at home today, master?” “Yes, bless me, my Gidske is at home,” said the man, for he wanted to be rid of her. Then I cannot be his Gidske, she thought, and off she scampered, much to his delight. When she had gone some way, she came to a great forest, where she met two thieves. I shall join their company, thought Gidske. Since I am the Devil, it is only fitting that I should keep company with thieves. But the thieves thought otherwise. When they caught sight of Gidske, they took to their heels as fast as they could, for they believed the Evil One himself was after them and meant to seize them. But it did them little good, for Gidske was long-legged and light-footed, and she was upon them before they knew it.

“If you are going out stealing, I will come along and help you,” said Gidske, “for I know this district well.” When the thieves heard that, they thought she would make a fine companion, and were no longer afraid.

They were going to steal a sheep, they said, but they did not know where to find one. “Oh, that is no trouble,” said Gidske, “for I served a farmer over in the forest for a long time, and I could find his sheep house in pitch darkness.” The thieves thought that splendid, and when they got there, Gidske was to go into the sheep house and pass a sheep out for them to take. The sheep house stood right against the wall of the farmhouse where the farmer lay asleep, so Gidske went inside very quietly and carefully. But once she was well inside, she shouted out to the thieves:

“Do you want a ram or a ewe? There are plenty to choose from!” “Hush! Hush! Just take a good fat one,” said the thieves. “Yes, but do you want a ram or a ewe? Do you want a ram or a ewe? There are plenty to choose from!” shouted Gidske. “Hush, hush, will you!” said the thieves. “Just take a good fat one, and it makes no difference whether it is a ram or a ewe.” “Yes, but do you want a ram or a ewe? Do you want a ram or a ewe? There are plenty to choose from!” said Gidske, sticking to her question. “Then hold your tongue and just take a good fat one, whether it is a ram or a ewe!” said the thieves. But just then the farmer, who had been woken by the uproar, came out in his shirt to see what was happening. The thieves took to their heels, and Gidske went racing after them, knocking the farmer flat. “Wait, lads, wait!” she shouted. The farmer, who had seen nothing but the black creature, was so frightened that he scarcely dared get up again, for he thought it was the Devil himself who had been in the sheep house. He knew of only one thing to do: he went indoors, woke everyone else, and sat down to read Scripture and pray, for he had heard that the Devil could be driven away by holy words.

The next evening the thieves were going out to steal a fat goose, and Gidske was to show them the way. When they came to the goose house, Gidske was to go in and pass a bird out, for she knew the place well, while the thieves waited to take it. “Do you want a goose or a gander? There are plenty to choose from!” shouted Gidske when she got inside the goose house. “Hush! Hush! Just take a good fat one,” said the thieves. “Yes, but do you want a goose or a gander? Do you want a goose or a gander? There are plenty to choose from!” shouted Gidske. “Hush! Hush! Just take a good fat one, and it makes no difference whether it is a goose or a gander—and hold your tongue!” they said. While Gidske and the thieves were arguing over this, one of the geese began to squawk, then another, and before long they were all squawking at once. Out came the farmer to see what was happening, and away went the thieves as fast as they could, with Gidske after them at such a pace that the farmer thought she was the black Devil himself; for she had long legs, and no skirts to hamper her. “Wait a little, lads!” shouted Gidske.

“You could have had whichever you wanted, whether it was a goose or a gander!” But they did not think they had time to stop, and at the farm they had just left, young and old alike began reading Scripture and praying, for they were certain the Devil had been there.

By the evening of the third day, both the thieves and Gidske were so hungry that they did not know what to do with themselves. So they agreed to go to the storehouse of a rich farmer who lived at the edge of the forest and steal themselves something to eat. Off they went, but the thieves did not dare venture inside, so Gidske was to go into the storehouse, which stood on posts, and pass the food out, while they waited below to take it. When Gidske got inside, she found it full of everything: meat and bacon and sausages and pea bread. The thieves hushed her and begged her just to throw out some food and remember how things had gone on the two previous evenings. But Gidske would have her say:

“Do you want meat or bacon or sausages or pea bread? Look at this lovely pea bread!” she bellowed at the top of her voice. “You can have whatever you like, for there is plenty to choose from! There is plenty to choose from!” The farmer had been woken by all this bargaining, and came out to see what was happening. The thieves ran off as fast as they could. A moment later Gidske came bounding after them, black and hideous as she was.

“Wait a little, wait a little, lads!” she shouted. “You can have whatever you like, for there is plenty to choose from!” When the farmer saw the ugly creature, he too thought the Devil was abroad, for he had heard what had happened on the previous evenings. He began reading Scripture and praying, and so did everyone on every farm throughout the district, for they knew the Devil could be driven away by holy words.

On Saturday evening the thieves were going out again to steal a fat ram for their Sunday dinner, and well they might need it, for they had gone hungry for many days. But this time they would not take Gidske along; she did nothing but cause trouble with that mouth of hers, they said.

As Gidske wandered about waiting for them on Sunday morning, she grew terribly hungry. She too had eaten very little for three whole days, so she went up into a clearing planted with turnips, pulled some up, and ate them. When the farmer who owned the turnip patch got up, he felt so restless that he simply had to go out and look at his turnips that Sunday morning. So he put on his breeches and went down towards a bog below the hillside where the turnips grew.

When he got there, he saw something black moving about in the turnip patch, pulling and pulling, and he too was quick to decide that it was the Devil. He hurried home as fast as he could and said that the Devil was in the turnip patch.

There was great alarm on the farm when they heard this, and they thought the best thing was to send for the parson and have him bind the Devil. “No, it is no use,” said the farmer’s wife, “going to the parson today. It is Sunday morning, after all;

he will not come now, for he will not be up so early, and if he is, he will be going over his sermon.” “Oh, I shall promise him a fine fat joint of veal, and then he will come readily enough,” said the farmer. So off he went to the parsonage, but when he arrived, the parson was not yet up. The maid asked the farmer to go into the parlour, then went upstairs to the parson and told him that such-and-such a farmer was downstairs and wished to speak to him. When the parson heard that such a worthy man was waiting below, he got up and came straight down in his slippers and nightcap.

The farmer told him his errand and said that the Devil was loose up in his turnip patch, and if the parson would come and bind him, he would send him a fine fat joint of veal.

The parson was quite willing, and called to the boy to saddle his horse while he dressed. “No, sir, that will never do,” said the farmer, “for the Devil is not likely to stay long, and there is no knowing where to catch him again once he gets away. You had better come at once.” So the parson went with him just as he was, in his nightcap and slippers. But when they came to the bog, it was too soft for the parson to cross in his slippers. The farmer took him on his back to carry him over, stepping very carefully on a patch of firm ground here and there. When they reached the middle, Gidske caught sight of them and thought it was the thieves bringing the ram. “Is he fat? Is he fat? Is he fat?” she shrieked, till the forest rang. “Devil take me if I know whether he is fat or lean,” said the farmer when he heard her, “but if you want to know, you will have to come and feel for yourself.” Then he grew so frightened that he flung the parson into the middle of the bog and took to his heels; and if the parson has not got up, he is lying there still.

Izvirnik

032 Gidske

Naslednje strani prikazujejo izvirno besedilo za primerjavo.

Der var engang en Enkemand; han havde en Huusholderske, som hedte Gidske, og hun vilde gjerne have ham og overhang ham stedse og bestandig om at han skulde gifte sig med hende. Men tilsidst blev Manden saa kjed af det, at han ikke vidste, hvad han skulde gjøre for at blive kvit hende. Saa var det mellem Slaatten og Skuren, da Hampen var moden, de skulde til at ryske Hamp. Gidske syntes nu bestandig, at hun var saa vakker, og saa ferm og flink, og saa ryskede hun Hamp, til hun blev ør i Hovedet af den stærke Lugten og faldt overende og blev liggende at sove i Hampeageren. Mens hun sov, kom Manden med en Sax og klippede Stakken af hende; og siden smurte han hende ind først med Talg og saa med Pibesod, saa

at hun saa ud værre end Fanden. Da Gidske vaagnede og saa hvor fæl hun var, kjendte hun sig ikke selv igjen. „Kan det være mig dette da?“ sagde Gidske. „Nei, mig kan det ikke være, for saa fæl har jeg da aldrig været, det maa være Fanden selv.“ Men for da at faae vide, hvorledes det hang sammen, saa gik hun hen og lukkede paa Døren hos Huusbonden sin og spurgte: „Er Jeres Gidske hjemme i Dag, Fa’er?“ „Ja Kors, min Gidske er hjemme,“ sagde Manden, for han vilde være kvit hende.

Ja, saa kan ikke jeg være hans Gidske, tænkte hun, og skjæktede afsted, og glad var han. Da hun havde gaaet et Stykke, kom hun til en stor Skov; der traf hun to Tyve. Dem vil jeg give mig i Følge med, tænkte Gidske, siden jeg er Fanden, kan det være saa passende for mig at gaae i Tyvefølge. Men Tyvene tænkte ikke saa de; da de fik see Gidske, tog de til Beens, det forteste de kunde, for de troede den Slemme selv var efter dem og vilde have dem. Men det hjalp dem ikke stort, for Gidske var langbeent og rap paa Foden, og hun var efter dem før de vidste af det.

„Skal I ud at stjæle, saa vil jeg være med og hjælpe Jer,“ sagde Gidske, „for jeg er vel kjendt her i Bygden.“ Da Tyvene hørte det, syntes de, det var godt Følge, og var ikke rædde længer. De skulde bort at stjæle en Sau, sagde de, men de vidste ikke, hvor de skulde faae fat paa en. „Aa, det er ingen Sag,“ sagde Gidske, „for jeg har tjent hos en Bonde borte paa Skoven i lang Tid, jeg skulde gjerne finde Sauehuset i Kulmørke.“ Det syntes Tyvene var gjildt, og da de kom did, skulde Gidske gaae i Sauehuset og sende ud og de skulde tage imod. Sauehuset stod tæt ind ved Stuevæggen, hvor Manden laa og sov, og Gidske gik derfor nok saa stille og forsigtig ind i Huset, men da hun var kommen vel ind, saa skreg hun ud til Tyvene:

„Vil I have Buk eller Søie? her er nok at tage af.“ „Hys! hys! tag bare en der er brav fed,“ sagde Tyvene. „Ja, men vil I have Buk eller Søie? Vil I have Buk eller Søie? for her er nok at tage af,“ skreg Gidske. „Hys, hys da!“ sagde Tyvene, „tag bare en, som er brav fed, saa er det det samme enten det er Buk eller Søie.“ „Ja, men vil I have Buk eller Søie? vil I have Buk eller Søie? her er nok at tage af!“ sagde Gidske, hun blev ved Sit hun. „Saa hold da Kjæften paa dig, og tag bare en som er brav fed, enten det saa er Buk eller Søie,“ sagde Tyvene. Men idetsamme kom Manden i Stuen, som havde vaagnet ved Spektaklet, ud i Skjorten og skulde see, hvad der var paafærde. Tyvene tilbeens, og Gidske

lagde afsted efter dem, saa at hun fløi Manden overende. „Bi Karle, bi Karle!“ skreg hun. Manden, som ikke havde seet andet end det sorte Dyret, blev saa bange at han næsten ikke turde staae op igjen, for han troede det var Fanden selv, der havde været i Sauehuset. Han vidste ikke mere end et Raad, han, gik ind og vækkede Alle de Øvrige og satte sig til at læse og bede, for han havde hørt at de kunde læse Fanden bort.

Saa var det den anden Kveld, Tyvene skulde ud at stjæle en fed Gaas, og Gidske skulde vise dem Veien. Da de saa kom til Gaasehuset, skulde Gidske gaae ind og sende ud, for hun var godt kjendt, og Tyvene skulde tage imod. „Vil I have Gaas eller Gasse? her er nok at tage af,“ skreg Gidske, da hun var kommen ind i Gaasehuset. „Hys! hys! tag bare en, som er brav fed,“ sagde Tyvene. „Ja, men vil I have Gaas eller Gasse? vil I have Gaas eller Gasse? her er nok at tage af!“ skreg Gidske. „Hys! hys! tag bare en, som er brav fed, saa er det det samme enten det er Gaas eller Gasse, og hold saa Kjæften paa dig,“ sagde de. Mens Gidske og Tyvene akkorderede om dette, begyndte en af Gjæssene at skrige, saa skreg der een til, og ret som det var, saa skreg de i Halsen paa hverandre

allesammen. Manden ud og skulde see, hvad der var paa Færde, Tyvene afsted det bedste de kunde og Gidske efter, saa fort at Bonden troede, det var svarte Fanden; for langbenet var hun, og Skjørtene heftede hende ikke. „Bi nu lidt Karle,“ skreg Gidske. „I kunde jo faaet hvad I vilde havt, enten det saa var Gaas eller Gasse.“ Men de havde ikke Tid til at standse, syntes de, og der, hvor de havde været, begyndte de at læse og bede baade Store og Smaa, for de troede sikkert, at Fanden havde været der.

Da det led mod Kvelden den tredie Dagen vare de saa sultne baade Tyvene og Gidske, at de ikke vidste, hvor de skulde gjøre af sig; saa lagde de da over, at de skulde gaae paa Staburet til en rig Bonde, som boede i Skovbredden, og stjæle sig noget Mad. Ja, did gik de, men Tyvene turde ikke vove sig, saa skulde Gidske gaae ind paa Stolpeboden og sende ud, og de skulde staae udenfor og tage imod. Da Gidske kom derind, saa var der nu fuldt op af Alting, baade Kjød og Flesk og Pølse og Ærtebrød. Tyvene tyssede paa hende og bad hende bare kaste ud noget Mad og huske paa, hvorledes det havde gaaet begge de forrige Kveldene. Men Gidske blev ved Sit hun: „Vil I have Kjød eller Flesk eller Pølse eller Ærtebrød?

se for deiligt Ærtebrød!“ raabte hun saa det knald. „I kan faae hvad I vil, for her er nok at tage af! her er nok at tage af!“ — Manden paa Gaarden var vaagnet ved denne Akkorderingen, kom ud og skulde see, hvad der var paa Færde. Tyvene afsted det forteste de kunde. Ret som det var, kom Gidske ogsaa springende, saa svart og fæl, som hun var. „Bi lidt, bi lidt Karle!“ skreg hun, „I kan faae hvad I vil have, for her er nok at tage af!“ Da Manden fik see det stygge Bæstet, troede han ogsaa at Fanden var løs, for han havde nu hørt, hvad der var hændt de forrige Aftener; og han begyndte baade at læse og at bede, og det gjorde de i alle Gaardene i hele Bygden, for de vidste at man kunde læse Fanden bort.

Løverdagskvelden skulde Tyvene ud at stjæle sig en fed Buk igjen til Helligdagskost, og den kunde de nok vel behøve, for de havde sultet i mange Dage, men saa vilde de ikke have Gidske med; hun gjorde bare Ugavn med Kjæften sin, sagde de. Medens Gidske gik og ventede paa dem om Søndagsmorgenen, blev hun fælt sulten; hun havde ikke faaet Stort heller i hele tre Dage, og saa gik hun op i en Næpebraate og ruskede op nogle Næper og aad. Da Manden var kommen op paa Gaarden, som Næpebraaten hørte til, var han saa urolig af sig og syntes, at han endelig maatte ud og see til Næpebraaten sin om Søndagsmorgenen. Ja han fik da paa sig Buxerne og gik ned over til en Myr, som var nedenfor Bakken, Næpebraaten laa i.

Da han kom did, fik han see, det var noget Sort, som gik og ruskede og ruskede oppe i Næpebraaten, og han var ikke længe om at troe at det var Fanden, han heller. Han saa da at komme hjem saa fort han kunde, og sagde at Fanden var i Næpebraaten. Der blev nu stor Forskrækkelse paa Gaarden, da de hørte det, og saa troede de at det var bedst at sende Bud efter Præsten, for at faae ham til at binde Fanden. „Nei det gaaer ikke an,“ sagde Kjærringen,„at gaae til Præsten i Dag, det er jo Søndagsmorgenen; han kommer ikke nu, for ikke er han oppe saa tidlig, og om saa er, saa læser han over paa Prækenen sin.“ „Aa, jeg lover ham en fed Gjødkalvesteg jeg, saa kommer han nok,“ sagde Manden. Ja han lagde afsted til Præstegaarden, men da han kom did, var Præsten ikke oppe endda. Gjenten

bad da Manden at gaae ind i Stuen og gik op til Præsten og sagde, at den og den Bondemand var nede og vilde snakke med ham. Ja, da Præsten hørte at det var saadan en brav Mand, som var nede, saa stod han op og kom ned strax med Tøfler og Natlue paa. Manden fortalte ham Ærendet sit og sagde at Fanden var løs oppe i Næpebraaten hans, og hvis Præsten vilde være med og binde ham, saa skulde han sende ham en fed Gjødkalvsteg.

Ja, det var Præsten ikke uvillig til og raabte paa Gutten og bad ham at lægge Sadlen paa Hesten, mens han klædte paa sig. „Nei Faer, det gaaer nok ikke an“ sagde Manden, „for Fanden standser vel ikke længe, og En kan ikke vide, hvor En skal tage ham igjen, naar han er sluppen løs. I faaer nok være med strax.“ Præsten fulgte med slig, han stod og gik, med Natlue og Tøfler paa; men da de kom til Myren, var den saa blød, at Præsten ikke kunde gaa, over den med Tøflerne. Bonden tog ham paa Ryggen og skulde bære ham over. Han steg nu nok saa forsigtig paa en Fliis, hist og her; da de vare komne midt ud paa, fik Gidske see dem og troede, at det var Tyvene, som kom med Bukken. „Er han fed, er han fed, er han fed?“ skreg hun, saa det gnældte i Skoven. „Jeg veed Fanden enten

han er fed eller tør, jeg,“ sagde Manden, da han hørte det, „men vil du vide det, faaer du komme og kjende efter selv,“ sagde han, og saa blev han saa ræd, at han kastede Præsten midt ud i Blødmyren og tog til Beens, og er ikke Præsten staaet op, saa ligger han der nok endnu.