Waltey
Bogati kramar Peer
Norske Folkeeventyr · Peter Christen Asbjørnsen in Jørgen MoeO besedilu
Bogati kramar Peer
- Vir
- Norske Folkeeventyr
- Avtor
- Peter Christen Asbjørnsen in Jørgen Moe
- Jezik branja
- English
- Jezik izvirnika
- Norsk
- Čas branja
- 21 min branja
- Obseg
- 17 strani
- Naslov izvirnika
- 005 Rige Peer Kræmmer
O izvirniku
Norske Folkeeventyr
Norveške ljudske pravljice o gozdu, gorah, prebrisanih junakih in nevarnih bitjih. Bralni jezik je English, izvirnik pa prihaja iz vira Norske Folkeeventyr v jeziku Norsk.
Besedilo
Bogati kramar Peer
Once upon a time there was a man whom they called Rich Peer the Pedlar, because he had travelled about selling his wares and amassed so much money that he had become a wealthy man. This Rich Peer had a daughter, and he thought so highly of her that every suitor who came to woo her was turned away, for he considered no one good enough for her. When they all met with the same answer, at last no one came at all, and as the years began to pass, Peer grew afraid that she would never marry. “It really puzzles me,” he said to his wife, “why no more suitors come for our daughter, rich as she is. It would be a strange thing if no one wanted her, for she has money, and she will have more. I think I must go to the stargazers and ask them whom she is to marry;
for no one comes here at all.” “How can the stargazers answer that?” asked his wife. “Why, they read everything in the stars,” said Rich Peer. So he took a great deal of money with him and went to the stargazers, and asked whether they would do him the kindness of looking at the stars and telling him what man his daughter would marry. The stargazers looked at the stars, but said they could not see. Peer begged them to look more closely and be sure to tell him; he would pay them well for it. So the stargazers looked more closely, and said that his daughter would marry the miller’s child who had just been born in the mill immediately below Rich Peer’s farm. Peer gave the stargazers a hundred dollars and went home with the answer he had received. He thought it utterly preposterous that his daughter should marry someone who had only just come into the world, and someone of such lowly station, too. He said as much to his wife, and added, “I wonder whether they would sell me the boy. Then we could soon get rid of him.” “Yes, I should think they would,” said his wife. “They are poor people, after all.” So Peer the Pedlar went down to the mill and asked the woman whether she would sell him her son; she would have a great deal of money for him. No, she would do no such thing. “I cannot see why not,” said Peer the Pedlar. “You have nothing but poverty here, and the boy is hardly likely to ease it, I should think.” But she loved the boy so dearly that she would not part with him. When the miller came in, Peer made him the same offer, promising to give them six hundred dollars for the boy, so that they could buy a farm and no longer have to grind corn for others and go hungry whenever there was too little water to turn the mill. The miller liked the sound of that, and he spoke to his wife, and so Rich Peer got the boy. The mother wept and lamented, but Peer comforted her by saying that the boy would be well cared for; only they must promise not to ask after him,
for he intended to send him far away to other countries to learn foreign languages. When Peer the Pedlar came home with the boy, he had a little chest made, so neatly fashioned that it was a pleasure to behold. He sealed it with pitch, laid the miller’s boy inside, locked it, and set it out in the river, so that the current carried it away. Now I am rid of him, thought Peer the Pedlar. But when the chest had floated a long way down the river, it drifted into the millrace of another mill and was swept down against the mill wheel, bringing the mill to a standstill. The man went down to see what was stopping it, found the chest, and carried it up with him. When he came home to his wife at midday, he said:
“I do wonder what there can be in this chest. It came rushing down the millrace against the wheel and stopped my mill today.” “We shall soon find out,” said his wife. “The key is in the lock; just open it.” When they opened it, there lay the loveliest child anyone could wish to see, and they were both delighted and wanted to keep the boy, for they had no children of their own and were already too old to hope for any. Some time later, Peer the Pedlar began to wonder again whether no suitor would ever come for his daughter, who was so rich and had so much money. But no one came, so he went once more to the stargazers and offered them a great deal of money if they could tell him whom his daughter would marry. “We have already told you that she is to marry the miller’s boy down there,” said the stargazers. “Yes, that is all very well,” said Peer the Pedlar, “but he is dead now; and if I could learn whom my daughter is to marry, I would gladly give you two hundred dollars.” The stargazers looked at the stars again, but then they grew angry and said, “She is to marry that miller’s boy all the same, the one you set adrift in the river and tried to kill, for he is still alive and is at the mill such and such a distance downstream.” Peer the Pedlar gave them two hundred dollars for this news and wondered whether he really could not find some way to be rid of the miller’s boy. The first thing he did when he came home was to go down to the mill. By then the boy was old enough to have been confirmed, and he helped with the work in the mill. He had grown into a handsome lad. “Could you not let me have that boy of yours?” Peer the Pedlar said to the miller. “No, I cannot,” he answered. “I have brought him up as my own, and he has turned out well, so that now he is a help and a comfort to me in the mill, for I am beginning to grow old and feeble.” “Yes, so am I,” said Peer the Pedlar, “and that is why I should like someone whom I could teach the trade. If you will let me have him, I will give you six hundred dollars, and then you could buy yourself a farm and live in peace and quiet in your old age.” Well, when the miller heard that, he let Peer the Pedlar have the boy. The two of them now travelled far and wide with their wares, trading as they went, until they came to an inn on the edge of a great forest. From there Peer sent the boy home with a letter to his wife—for it was not far straight through the forest—and told him to say that she must do what the letter said as soon as possible. But the letter said that she was to light a great fire that very instant and throw the miller’s boy into it, and if she did not, she herself would be burnt alive. The boy set off through the forest with the letter.
Towards evening the boy came to a farm deep in the forest and went inside, but he found no one in the house. In one room he found a bed ready made, and he lay down across it. He had tucked the letter under his hatband, and he laid his hat over his face. When the robbers came home—for twelve robbers had their den at the farm—and saw the boy lying on the bed, they wondered who he could be, and one of them took the letter, broke the seal, and read it.
“Hm, hm,” he said. “So Peer the Pedlar is up to his tricks. But now we shall play a trick on him, for it would be a shame if that old scoundrel were allowed to make an end of such a fine, handsome lad.” So the robbers wrote another letter to Peer the Pedlar’s wife and fastened it under the hatband while the boy slept. In this letter they said that she must at once hold a wedding for the daughter and the miller’s boy, give them horses, cattle, and household goods, and set them up with everything they needed on the farm he owned at the foot of the ridge; and if this was not done by the time he came home, she would be punished for it. The next day the robbers let the boy go, and when he reached home and delivered the letter, he said that Peer the Pedlar sent his greetings and bade her carry out what was written in it as soon as she possibly could. “You must have behaved very well,” Peer the Pedlar’s wife said to the miller’s boy, “for him to write like this now; when you went away, he was so angry with you that he did not know how to put an end to you.” So she made ready for the wedding at once and set them up with horses, cattle, and all manner of household goods on the farm at the foot of the ridge.
Not long afterwards Peer the Pedlar came home again, and the first thing he asked was whether she had done as he had written in the letter. “Yes, I thought it strange enough, but I dared do nothing else,” she said. Then Peer asked where his daughter was. “Surely you know where she is,” said his wife. “She is with him on the farm at the foot of the ridge, just as the letter said.” When Peer the Pedlar heard what had happened and saw the letter, he grew so angry that he was ready to burst, and hurried straight up to the young couple’s farm. “It is all very well, my son, that you have married my daughter,” he said to the miller’s boy, “but if you mean to keep her, you must go to the Dragon of Dybenfart and bring me three feathers from his tail, for whoever has them can have anything he wishes.” “Where am I to find him, then?” said his son-in-law. “I do not know,” said Peer the Pedlar. “That is your affair.” So the boy set out bravely, and after he had walked for some time he came to a king’s palace. I had better go in and ask my way, he thought, for such people know more of the world than others, and perhaps I can learn the way here. The king asked him where he came from and what errand he was on. “I am going to the Dragon of Dybenfart to get three feathers from his tail, if only I can find him,” said the boy. The king thought he would need good luck for that. “For I have never heard of anyone coming back from him,” he said. “But if you should find him, you might ask him for me why I cannot get clean water in my well. I have had it dug out time after time, but I can never get clean water in it.” “Yes, I will,” said the boy. He was well entertained at the palace and was given both provisions and money when he left.
Towards evening he came to another king’s palace. When he went into the kitchen, the king came out and asked where he was from and what errand he was on. “I am going to the Dragon of Dybenfart to get three feathers from his tail,” said the boy.
“You will need good luck for that,” said the king, “for I have never yet heard of anyone coming back from him. But if you should reach him, you might ask him for me where my daughter is, who vanished many years ago. I have searched for her and had inquiries made from every church, but no one has been able to tell me anything about her.” “I will,” said the boy. He was very well entertained at the palace, and when he left he was given both provisions and money.
As evening drew near once more, he came to yet another king’s palace. Here the queen came out into the kitchen and asked where he was from and what errand he was on. “I am going to the Dragon of Dybenfart to get three feathers from his tail,” said the boy. “You will need very good luck for that,” said the queen, “for I have never heard of anyone coming back from him. But if you should find him, you might ask him for me where I can find the golden keys I have lost.” “I will,” said the boy. When he had walked for a while, he came to a great, broad river. As he stood wondering how to cross it, or whether he should walk along its bank, an old, bent-backed man came up and asked where he was going. “I am bound for the Dragon of Dybenfart, if anyone can tell me where to find him.” “I can tell you that,” said the man, “for I stay here and carry across those who are going to him. He lives just up above; once you get to the top of the hill, you will see his castle. And if you get to speak to him, you might ask him for me how long I must go on carrying people across.” “I will,” said the boy. The man took him on his back and carried him over the river, and when he reached the top of the hill, he saw the castle and went inside. The princess was at home alone. “But, dear me, do Christian folk dare to come here?” she said. “There have been none here since I came. You had better get away again as quickly as you can, for when the dragon comes home he will smell you, and then he will swallow you on the spot, and you will bring misery upon me as well.” “No,” said the boy, “I cannot go until I have three feathers from his tail.” “You will never get them,” said the princess.
But the boy would not go; he meant to wait for the dragon and get the feathers and the answers to his questions. “Well, since you are so determined, I suppose I must see whether I can help you,” said the princess. “Try whether you can lift the sword hanging on the wall over there.” No, the boy could not even budge it.
“Then you must take a draught from this bottle,” said the princess. After the boy had sat for a while, he tried again, and this time he could just move it. “You had better take another draught,” said the princess, “and then you can tell me your errand.” He took a draught and told her that one king had asked him to find out from the dragon why he could not get clean water in his well; another wished to know what had become of his daughter, who had vanished many years before; a queen wanted him to ask the dragon what had become of her golden keys; and finally he was to ask on behalf of the ferryman how long he must go on carrying people across down below. When he took hold of the sword now, he could lift it, and after another draught he could swing it. “If you do not want the dragon to make an end of you, you must crawl under the bed now,” said the princess as evening drew near, “for he will soon be home. You must lie so still that he does not notice you. When we have gone to bed, I shall question him, but you must listen closely and take careful note of his answers. You must stay under the bed until all is quiet and the dragon is asleep again; then creep out softly and take the sword with you. When he gets up, you must be ready to strike off his head with a single blow, and pluck the three feathers at the same instant, or he will tear them out himself so that no one can benefit from them.” A little while after the boy had crept under the bed, the dragon came home. “I smell the bones of a Christian man!” said the dragon. “Oh yes, a raven came flying with a human bone in its beak and settled on the roof,” said the princess. “That must be what you smell.” “Oh, is that it?” said the dragon. Then the princess set out the food, and when they had eaten, they went to bed. But after they had lain there a while, the princess grew very restless in her sleep, and suddenly she woke with a start. “Oh!” she cried. “What is the matter with you?” said the dragon. “Oh, I am sleeping so restlessly,” said the princess, “and I had such a strange dream.” “What did you dream, then?” said the dragon. “I thought a king came here and asked you what he should do to get clean water in his well,” said the princess. “Oh, he ought to know that himself,” said the dragon. “If he digs out the well and takes away the old rotten log lying at the bottom, he will have clean water again. But now lie still and do not dream any more.” The princess lay for a little while, then grew restless and began tossing about in bed, and woke with another start. “Oh!” “What is the matter now?” said the dragon.
“Oh, I am sleeping so restlessly, and I had such a strange dream,” said the princess. “What a dreadful lot of dreaming you do,” said the dragon. “What did you dream this time?” “I thought a king came here and asked you what had become of his daughter, who vanished many years ago,” said the princess. “That is you,” said the dragon;
“but he will never see you again. Now I beg you to let me have a peaceful night and stop lying there dreaming, or I will break your ribs!” The princess had not lain long before she began to grow restless again, and all at once she woke with a start. “Oh!” she cried. “Now, are you at it again? What is the matter this time?” said the dragon. He was so furious and cross at being woken that he was almost beside himself. “Oh, you must not be angry,” said the princess, “but I had such a strange dream.” “The devil take all this dreaming!
What did you dream this time?” said the dragon. “I thought a queen came here and asked whether you could tell her where to find the golden keys she had lost.” “Oh, she can look among the bushes where she lay that time she knows of, and she will find them,” said the dragon. “But now let me have some peace from these dreams.” They slept for a while, but then the princess began to grow restless again, and all at once she started awake. “Oh!” “You will never behave until I break your neck,” said the dragon, so angry now that sparks flew from his eyes. “What is the matter this time?” “Oh, you must not be angry with me; I cannot help it,” said the princess;
“but I had such a strange dream.” “I have never heard the like of all this dreaming,” said the dragon. “What did you dream now?” “I thought the ferryman at the crossing down below came and asked how long he must go on carrying people across,” said the princess. “The stupid beast! He could soon be free of that,” said the dragon. “When someone comes who wants to cross, he need only throw him into the river and say, ‘Now you carry people across until someone takes your place!’ But now let me have some peace from your dreams, or there will be a different tune to dance to.” Then the princess let him sleep in peace. But as soon as all was quiet and the miller’s boy could hear nothing but the dragon snoring, he crept out. Before daybreak the dragon got up, but he had scarcely set both feet on the floor before the boy struck off his head and plucked three feathers from his tail.
Then there was great rejoicing, and the boy and the princess gathered as much silver and gold and money and other treasures as they could carry. When they reached the crossing, they kept the ferryman so busy with all he had to carry over that he quite forgot to ask what the dragon had said until everything, and the boy and the princess too, was safely across. “Oh, by the way,” he said as they were about to leave, “did you ask the dragon what I wanted to know?” “Yes,” said the boy. “He said that when someone comes who wants to cross, you must throw him into the middle of the river and say, ‘Now you carry people across until someone takes your place,’ and then you will be free.” “Oh, a curse on you!” said the ferryman. “If you had told me sooner, you would have had to take my place.” When they came to the first palace, the queen asked whether he had questioned the dragon about her golden keys.
“Yes,” answered the boy, and he whispered to the queen, “He said you were to look among the bushes where you lay that time—you know when.” “Hush, hush, do not say a word,” said the queen, and gave the boy a hundred dollars. When he came to the second palace, the king asked whether he had spoken to the dragon about the matter he had mentioned. “Yes,” said the boy, “I did, and here is your daughter.” The king was so glad that he would willingly have given the miller’s boy the princess and half his kingdom.
But since he was already married, he was given two hundred dollars, horses and a carriage, and as much gold and silver as he could take with him. When he reached the third palace, the king came out and asked whether he had put his question to the dragon. “Yes,” answered the boy. “He said you must dig out the well and take away the old rotten log lying at the bottom, and then you will have clean water.” The king gave him three hundred dollars. From there he travelled straight home, decked out so splendidly in gold and silver that he shone and glittered all over; and now he was far richer than Peer the Pedlar. When Peer received the feathers, he had nothing more to say against the marriage; but when he saw all the wealth, he asked whether there really had been so much at the dragon’s castle. “Yes,” said the boy. “There was far more than I could bring away, enough for many a horse-load, and if you care to go there, there is surely plenty for you as well.” Yes, Peer the Pedlar wanted to go. So his son-in-law described the way so carefully that he would have no need to ask directions. “But as for the horses,” he said, “you had better leave them on this side of the river, for the old ferryman will help you across.” So Peer set off, taking plenty of provisions and many horses, but he left the horses behind at the river, just as the boy had told him.
Then the ferryman took him on his back, and when they were partway across, he threw him into the middle of the river and said, “Now you can stay here and carry people across until someone takes your place.” And if no one has taken his place, Rich Peer the Pedlar is still there carrying people across to this very day.
Izvirnik
005 Rige Peer Kræmmer
Naslednje strani prikazujejo izvirno besedilo za primerjavo.
Der var engang en Mand, som de kaldte Rige Peer Kræmmer, fordi han havde faret om med Kram og samlet mange Penge, saa at han var bleven en rig Mand. Denne Rige-Peer havde en Datter; og hende holdt han saa gjæv, at alle de Beilere, der kom til hende, fik Afslag, for han syntes at Ingen var god nok til hende. Da det gik saaledes med Alle, saa kom der tilsidst Ingen, og da det begyndte at drage ud i Aarene, saa blev Peer bange for, at hun ikke skulde blive gift. „Det undrer mig rigtig,“ sagde han til sin Kone, „hvorfor der ikke mere kommer nogen Beiler til vor Datter, som er saa rig? Det skulde da være rart, om der ikke skulde være Nogen som vil have hende, for Penge har hun, og flere faaer hun. Jeg mener, jeg faaer reise til Stjernekikkerne og spørge dem om hvem hun skal have;
for her kommer jo slet Ingen.“ „Hvorledes kan Stjernekikkerne svare paa det da?“ spurgte Konen. „Jo, de læse Altting i Stjernerne,“ sagde Rige-Peer. Han tog da med sig mange Penge og reiste til Stjernekikkerne og bad dem, om de vilde gjøre ham den Tjeneste at see paa Stjernerne og sige ham, hvad Mand hans Datter skulde faae. Stjernekikkerne saae paa Stjernerne, men de sagde, at de ikke kunde see det. Men Peer bad dem, at de maatte see bedre efter og endelig sige ham det, han skulde betale dem godt for det. Stjernekikkerne saae da bedre efter, og de sagde, at hans Datter skulde faae til Mand det Møllerbarn, som netop nu var kommen til Verden i den Mølle, der laa strax nedenfor Gaarden til Rige-Peer. Peer gav Stjernekikkerne
hundrede Daler, og reiste hjem med den Besked, han havde faaet. Han syntes, det var altfor urimeligt, at hans Datter skulde faae En til Mand, som nylig var kommen til, og det en saa ringe Mand. Det sagde han ogsaa til sin Kone, og lagde til: „Jeg undres, om de ikke skulde ville sælge mig Gutten, saa skal vi nok blive af med ham.“ „Jo, det tænker jeg nok,“ sagde Konen; „det er jo fattige Folk.“ Peer Kræmmer gik da ned i Møllen og spurgte Konen, om hun ikke vilde sælge ham Søn sin; hun skulde faae mange Penge for ham. Nei, det vilde hun slet ikke. „Jeg kan da ikke vide, hvorfor du ikke vil det,“ sagde Peer Kræmmer; „det er jo bare Armoden med Jer, og Gutten skal ikke lette den, kan jeg troe;“ men hun var saa glad i Gutten, at hun ikke vilde miste ham. Da Mølleren kom ind,
sagde Peer det Samme til ham, og lovede at han skulde give dem sex hundrede Daler for Gutten, saa at de kunde kjøbe sig en Gaard og slippe at male for Folk, og sulte, naar der manglede Kværnvand. Det syntes Mølleren godt om, og han talte med Konen, og saa fik Rige-Peer Gutten. Moderen græd og bar sig ilde; men Peer trøstede hende med at han skulde have det godt; kun maatte de love, at de ikke skulde spørge efter ham; thi han vilde sætte ham langt bort i andre Lande, til at lære fremmede Sprog. Da Peer Kræmmer var kommen hjem med Gutten, lod han snedkre en liden Kiste, som var saa peent indrettet, at det var en Lyst at see. Den tættede han med Beg, lagde Møllergutten i den, læste Laasen igjen, og satte den ud i
Elven, saa Strømmen foer afsted med den. Nu er jeg kvit ham, tænkte Peer Kræmmer. Men da Kisten havde seilet langt nedover Elven, kom den ind i en Vandrende til et andet Møllebrug og foer gjennem den ned paa Kværnkallen, saa at Kværnen standsede. Manden gik da ned og skulde see efter, hvad det var, som standsede Kværnen, fandt Kisten og tog den med sig op. Da han kom hjem til Konen om Middagen, sagde han: „Jeg undres rigtig, hvad der kan være for Noget i denne Kiste; den kom farende ned paa Kværnkallen gjennem Renden og standsede Kværnen for mig i Dag.“ „Det skal vi snart faae vide,“ sagde Konen. „Nøglen sidder jo i Laasen; luk bare op.“ Da de lukkede op, laa der det vakkreste Barn, Nogen vilde see, og de bleve begge glade og vilde beholde Gutten; thi selv havde
de ingen Børn og vare alt saavidt til Aars, at de heller ikke kunde vente at faae nogen mere. Da det nu led om nogen Tid, begyndte Peer Kræmmer igjen at undres, om der ikke vilde komme nogen Beiler til hans Datter, som var saa rig og havde saa mange Penge. Men der kom ingen, og saa reiste han igjen til Stjernekikkerne og bød dem mange Penge, hvis de kunde sige ham, hvem hans Datter skulde faae til Mand. „Vi har jo sagt dig, at hun skal faae den Møllergutten dernede,“ sagde Stjernekikkerne. „Ja, det er godt og vel nok,“ sagde Peer Kræmmer; „men han er nu kommen af Dage; og hvis jeg kunde faae vide, hvem min Datter skal have til Mand, saa vilde jeg gjerne give Jer to hundrede Daler.“ Stjernekikkerne saae paa
Stjernerne igjen, men saa blev de vrede og sagde: „Hun skal alligevel have den Møllergutten, som du satte ud i Elven og vilde gjøre Ende paa, for han lever endnu og er i den Mølle, som ligger saa og saa langt nedenfor.“ Peer Kræmmer gav dem to hundrede Daler for denne Underretning og tænkte paa, om han da ikke skulde kunne blive af med den Møllergutten. Det første Peer Kræmmer gjorde, da han kom hjem, var at reise ned til Møllen. Da var Gutten saa stor, at han var konfirmeret, og han gik i Møllen og hjalp til. En vakker Gut var det bleven af ham. „Kunde du ikke overlade mig den Gutten, du?“ sagde Peer Kræmmer til Mølleren. „Nei, kan jeg ei,“ svarede han; „jeg har trukket ham op som min Egen og han har
artet sig vel, saa jeg nu kan have Hjælp og Nytte af ham i Møllen, for selv begynder jeg at blive gammel og affældig.“ „Ja, saa gaaer det mig ogsaa,“ sagde Peer Kræmmer, „og derfor vilde jeg gjerne have En, som jeg kunde lære op til at handle. Hvis du vil lade mig faa ham, skal jeg give dig sex hundrede Daler, saa kunde du kjøbe dig en Gaard, og leve i Ro og Fred paa dine gamle Dage.“ Ja, da Mølleren hørte det, lod han Peer Kræmmer faae Gutten. Disse reiste nu vidt omkring med Kram og handlede, til de kom til et Gjestgiversted, som laa ved Kanten af en stor Skov. Derfra sendte Peer Gutten hjem med et Brev til sin Kone — for beent over Skoven var det ikke langt — og bad ham at han skulde sige til hende, at hun saa snart som muligt skulde gjøre
det, som stod i Brevet. Men i Brevet stod der, at hun strax paa Øieblikket skulde tænde op et stort Baal og kaste Møllergutten paa det, og hvis hun ikke gjorde det, da skulde hun brændes levende selv. Gutten gik afsted med Brevet over Skoven. Da det led mot Kvelden, kom Gutten til en Gaard langt borte i Skoven, hvor han gik ind; men i Huset fandt han ingen Mennesker; i et Værelse fandt han en opredt Seng, og den lagde han sig tvers over. Brevet havde han sat under sit Hattebaand, og Hatten lagde han over Ansigtet. Da Røverne kom hjem, (for paa Gaarden havde tolv Røvere sit Tilhold), og de saae Gutten ligge paa Sengen, undredes de paa, hvad han var for En, og En af dem tog Brevet og brækkede og læste det.
„Hm, hm,“sagde han;„det er Peer Kræmmer, som er ude; men nu skal vi spille ham et Puds, for det vilde være Synd, om den gamle Kjæltringen skulde faae gjort Ende paa en saadan ung, vakker Gut.“ Saa skrev Røverne et andet Brev til Peer Kræmmers Kone, og fæstede det under Hattebaandet, medens Gutten sov, og i det Brev satte de, at hun øieblikkelig skulde holde Bryllup for Datteren og Møllergutten, og give dem Heste og Fæ og Huusgeraad, og sætte dem i fuld Vei paa den Gaard, som han havde oppe under Aasen, og hvis det ikke var gjort, til han kom hjem, saa skulde hun komme til at lide Straf for det. Den anden Dag lod Røverne Gutten gaae, og da han kom hjem og leverede Brevet, sagde han, at han skulde hilse fra Peer Kræmmer og sige, at hun, saa snart som skee kunde, skulde
fuldbyrde, hvad der stod i Brevet. „Du maa have opført dig godt, du,“ sagde Peer Kræmmers Kone til Møllergutten, „siden han kan skrive saaledes nu; thi dengang I reiste, var han saa gal paa dig, at han ikke vidste hvorledes han skulde faae dig af Dage.“ Hun lavede da strax til Bryllup og satte dem i Vei med Heste og Fæ og alskens Huusgeraad paa Gaarden oppe under Aasen.
Ikke længe efter kom Peer Kræmmer hjem igjen, og det Første, han spurgte om, var, om hun havde gjort hvad han havde skrevet i Brevet. „Ja, jeg syntes nok det var rart, men jeg turde ikke Andet,“ sagde hun. Saa spurgte Peer, hvor Datteren var. „Du kan vel vide hvor hun er,“ sagde Konen; „hun er jo hos ham paa Gaarden oppe under Aasen, saaledes som det stod i Brevet.“ Da Peer Kræmmer fik høre, hvorledes det hang sammen, og han fik see Brevet, blev han saa vred, at han var færdig at springe i Stykker, og han løb strax op paa Gaarden til de unge Folk. „Det er vel nok, min Søn, at du har faaet Datter min,“ sagde han til Møllergutten; „men hvis du vil tænke paa at beholde hende, maa du gaae til Dragen af Dybenfart og skaffe mig tre Fjære af Stjerten paa ham, for
den, som har dem, kan faae hvad han vil.“ „Hvor skal jeg finde ham da?“ sagde Svigersønnen. „Det veed jeg ikke,“ sagde Peer Kræmmer, „det faaer blive din Sag.“ Gutten gav sig da trøstig paa Veien, og da han havde gaaet i nogen Tid kom han til en Kongsgaard. Her faaer jeg gaae ind og spørge mig for, tænkte han, for saadanne Folk ere bedre kjendte i Verden end Andre, og kanskee jeg her kunde faae vide Veien. Kongen spurgte ham, hvor han var fra og hvad Ærend han reiste i. „Jeg skal til Dragen af Dybenfart og have tre Fjære af Stjerten paa ham, dersom jeg bare kunde finde ham,“ sagde Gutten. Det skulde der Lykke til, meente Kongen, „for jeg har aldrig hørt, at Nogen er kommen tilbage fra ham,“
sagde han; „men hvis du skulde træffe ham, saa kunde du gjerne spørge ham fra mig, hvorfor jeg ikke kan faae reent Vand i Brønden min, som jeg har kastet op den ene Gang efter den anden, men aldrig kan jeg faae reent Vand i den.“ „Ja, jeg skal saa gjøre,“ sagde Gutten. Paa Kongsgaarden levede han vel og fik baade Niste og Penge, da han reiste. Mod Kvelden kom han til en anden Kongsgaard. Da han kom ind i Kjøkkenet, kom Kongen ud og spurgte, hvor han var fra og hvad Ærend han reiste i. „Jeg skal til Dragen af Dybenfart, og have tre Fjære af Stjerten paa ham,“ sagde Gutten.
„Der vil nok Lykke til det,“ sagde Kongen, „for jeg har endnu ikke hørt, at Nogen er kommen tilbage fra ham. Men hvis du skulde komme frem, saa kan du gjerne spørge ham fra mig, hvor min Datter er, som blev borte for mange Aar siden. Jeg har baade ledt og lyst efter hende fra alle Kirker; men der har Ingen kunnet sige mig Noget om hende.“ „Jeg skal saa gjøre,“ sagde Gutten. Paa Kongsgaarden levede han godt og vel, og da han gik, fik han baade Niste og Penge.
Da det atter led mod Kvelden, kom han til endda en Kongsgaard. Her kom Dronningen ud i Kjøkkenet og spurgte ham, hvor han var fra og hvad Ærend han reiste i. „Jeg skal til Dragen af Dybenfart og have tre Fjære af Stjerten paa ham,“ sagde Gutten. „Det skal der nok stor Lykke til,“ sagde Dronningen, „for jeg har aldrig hørt, at Nogen er kommen tilbage fra ham. Men skulde du træffe ham, saa kunde du gjerne spørge ham fra mig, hvor jeg skal finde Guldnøglerne mine, som jeg har mistet.“ „Jeg skal saa gjøre,“ sagde Gutten. Da han havde gaaet en Stund, kom han til en stor, bred Elv. Medens han stod og undredes paa, hvorledes han skulde komme over den, eller om han skulde gaae langs med, kom der en gammel, krogrygget
Mand og spurgte, hvor han skulde hen: „Jeg skal nok til Dragen af Dybenfart, jeg, hvis Nogen kunde sige mig, hvor jeg skal finde ham.“ „Det kan jeg nok sige dig,“ sagde Manden, „for jeg gaaer her og sætter over dem, som skal til ham; han boer strax ovenfor, naar du bare kommer op paa Bakken, seer du Slottet hans, og dersom du faaer snakke med ham, saa kan du gjerne spørge ham fra mig, hvorlænge jeg skal gaae her og sætte over.“ „Jeg skal saa gjøre,“ sagde Gutten. Manden tog ham paa Ryggen og bar ham over Elven, og da han var kommen op paa Bakken, saa han Slottet og gik ind. Der var Prindsessen alene hjemme: „Men, kjære Vene, tør der komme kristne Folk hid?“ sagde hun. „Det har der ikke været her, siden jeg kom, det er nok bedst du seer at komme afsted igjen, saa
snart du kan, for naar Dragen kommer hjem, saa lugter han dig, og saa sluger han dig med det samme, og mig gjør du ogsaa ulykkelig.“ „Nei,“ sagde Gutten, „jeg kan ikke gaae, førend jeg har faaet tre Fjære af Stjerten paa ham.“ „Det faaer du aldrig,“ sagde Prindsessen. Men Gutten vilde ikke gaae, han vilde bie paa Dragen og faae Fjærene og Svar paa Spørgsmaalene. „Ja siden du er saa paastaaelig, saa faaer jeg vel see, om jeg kan hjælpe dig,“ sagde Prindsessen. „Prøv om du kan løfte Sværdet, som hænger paa Væggen der.“ Nei, Gutten kunde ikke rugge det engang.
„Ja, saa faaer du tage dig en Slurk af denne Flaske,“ sagde Prindsessen. Da Gutten havde siddet en Stund, saa skulde han til at prøve igjen; da kunde han netop rugge det. „Du faaer nok tage dig en Slurk til,“ sagde Prindsessen, „og saa faaer du fortælle mig dit Ærende.“ Han tog sig en Slurk, og saa fortalte han, at der var en Konge, som havde bedet ham om at spørge Dragen, hvorfor han ikke kunde faae reent Vand i Brønden sin; fra en anden skulde han spørge, hvor der var bleven af hans Datter, som var bleven borte for mange Aar siden, og for en Dronning skulde han spørge Dragen, hvor der var bleven af hendes Guldnøgler, og endelig saa skulde han spørge Dragen fra Færgemanden, hvor længe han skulde gaae dernede og sætte over. Da han nu tog fat i Sværdet, kunde han løfte
det, og da han havde faaet sig en Slurk til, kunde han svinge det. „Skal ikke Dragen gjøre Ende paa dig, saa maa du nu krybe under Sengen,“ sagde Prindsessen, da det led mod Kvelden, „for nu kommer han snart hjem; og der maa du ligge saa stille, at han ikke mærker dig. Naar vi saa har lagt os, saa skal jeg spørge ham; men da maa du høre godt efter og lægge vel Mærke til, hvad han svarer; og under Sengen maa du blive liggende, til Alt er stilt og Dragen søvner igjen; kryb saa sagte frem og tag Sværdet med dig, og naar han saa staaer op, maa du passe paa at hugge Hovedet af ham med eet Hug; og med det samme nappe de tre Fjære; thi ellers river han dem selv af, for at Ingen skal have Godt af dem.“
En Stund efter at Gutten var krøben under Sengen, kom Dragen hjem. „Her lugter saa kristen Mands Been!“ sagde Dragen. „Aa ja, der kom en Ravn flyvende med et Menneskebeen i Næbbet og satte sig paa Taget,“ sagde Prindsessen, „det maa være det, du kjender Lugten af.“ „Ja saa,“ sagde Dragen. Saa satte Prindsessen frem Maden, og da de havde spiist, lagde de sig. Men da de havde ligget en Stund, sov Prindsessen saa urolig, og med Eet saa vak hun. „Au da!“ sagde hun. „Hvad feiler der dig?“ sagde Dragen. „Aa, jeg sover saa urolig,“ sagde Prindsessen, „og saa havde jeg saadan forunderlig Drøm.“ „Hvad drømte du da?“ sagde Dragen. „Jeg syntes, at der kom en Konge her og spurgte dig, hvorledes han skulde bære sig ad, for at faae reent Vand i Brønden
sin,“ sagde Prindsessen. „Aa, det kunde han nok vide selv,“ sagde Dragen; „naar han graver Brønden om og tager op den gamle, raadne Stok, som ligger paa Bunden, saa faaer han reent Vand igjen; men lig nu bare rolig og drøm ikke igjen.“ Da Prindsessen havde ligget lidt, saa blev hun saa urolig og begyndte at kaste sig i Sengen, saa vak hun igjen. „Au da!“ „Hvad er der nu paa Færde igjen?“ sagde Dragen.
„Aa jeg sover saa uroligt, og saa havde jeg saadan en forunderlig Drøm,“ sagde Prindsessen. „Det var da en svare Drømning paa dig,“ sagde Dragen; „hvad drømte du nu da?“ „Jeg syntes, der kom en Konge her og spurgte dig, hvor der var bleven af hans Datter, som blev borte for mange Aar siden,“ sagde Prindsessen. „Det er dig det,“ sagde Dragen; „men dig faaer han aldrig see mere. Men nu beder jeg dig, at du lader mig have have Nattero og ikke ligger og drømmer mere, ellers brækker jeg Sidebenene itu paa dig!“ Prindsessen havde ikke ligget længe, førend hun begyndte at blive urolig igjen; ret som det var, saa vak hun: „Au da!“ sagde hun. „Nu, er det nu saa igjen! hvad er der paa
Færde nu igjen da?“ sagde Dragen; da var han saa vild og søvngrætten, saa han var nær ved at flyve i Flint. „Aa du maa ikke blive vred,“ sagde Prindsessen; „men jeg havde saadan en forunderlig Drøm.“ „Det var da Fanden til Drømning! hvad drømte du nu da?“ sagde Dragen. „Jeg syntes, der kom en Dronning hid, som spurgte dig, om du kunde sige hende, hvor hun skulde finde igjen de Guldnøglerne sine, som hun har mistet.“ „Aa, hun kan see efter mellem de Buskene, hvor hun laa, dengang hun veed nok, saa finder hun dem,“ sagde Dragen. „Men lad mig nu være i Fred for flere Drømme.“ Saa sov de en Stund, men da begyndte Prindsessen at blive saa urolig igjen, og ret som det var, saa kvak hun. „Au da!“ „Du bliver nok ikke brav, førend jeg faaer knækket
Nakkebenet paa dig,“ sagde Dragen; — da var den saa vred, at Gnisterne sprudede af Øinene paa ham. „Hvad er der paa Færde nu igjen da?“ „Aa, du maa slet ikke være vred paa mig, jeg kan ikke gjøre ved det,“ sagde Prindsessen; „men jeg havde saadan en underlig Drøm.“ „Mage til Drømming har jeg aldrig hørt,“ sagde Dragen, „hvad drømte du nu da?“ „Jeg syntes at Færgemanden ved Sundstedet her nede kom og spurgte, hvorlænge han skal gaae der og sætte over,“ sagde Prindsessen. „Det dumme Best, det kunde han snart slippe,“ sagde Dragen: „naar der kommer En, som vil over, behøver han bare at kaste ham ud i Elven og sige: „sæt nu du over, til du bliver afløst!“ Men
lad mig nu have Ro for Drømmene dine, ellers bliver der en anden Dands.“ Prindsessen lod ham da sove i Fred. Men saa snart det blev stille, og Møllergutten bare hørte, Dragen snorkede, krøb han frem. Førend det var lyst, stod Dragen op, men han var neppe kommet med begge Benene paa Gulvet, førend Gutten hug Hovedet af og nappede tre Fjære af Stjerten paa ham. Da blev der stor Glæde, og baade Gutten og Prindsessen tog saameget Sølv og Guld og Penge og andre Kostbarheder, som de kunde faae med, og da de kom til Sundet, forvirrede de Færgemanden saaledes ved alt det, han fik at bære over, at han reent glemte at spørge om, hvad Dragen havde sagt, til Altsammen, og Gutten og Prindsessen var over. „Det er sandt
du,“ sagde han, da de skulde afsted, „spurgte du Dragen om det, som jeg bad dig om?“ „Ja,“ sagde Gutten, „han sagde, at naar der kommer En, som vil over, saa skal du kaste ham midt ud i Elven og sige: „sæt nu du over, til du bliver afløst,“ saa bliver du fri.“ „Aa, tvi vorde dig!“ sagde Sundmanden, „havde du sagt det før, skulde du faaet løse mig af.“ Da de kom til den første Kongsgaarden, spurgte Dronningen, om han havde spurgt Dragen om Guldnøglerne hendes.
„Ja,“ svarede Gutten, og hviskede til Dronningen: „han sagde, at du skulde lede mellem Buskene, hvor du laa dengang, du veed nok.“ „Tys, tys, sig Ingenting,“ sagde Dronningen og gav Gutten hundrede Daler. Da han kom til den anden Kongsgaard, spurgte Kongen om han havde snakket til Dragen om det, han bad ham om. „Ja,“ sagde Gutten, „det gjorde jeg, og her er Datter din.“ Derover blev Kongen saa glad, at han gjerne havde givet Møllergutten Prindsessen og det halve Rige.
Men da han var gift før, saa fik han to hundrede Daler og Heste og Vogn og saa meget Guld og Sølv, som han kunde føre med sig. Da han nu kom til den tredie Kongsgaard, kom Kongen ud og spurgte, om han havde spurgt Dragen om det, han bad om. „Ja,“ svarede Gutten, „han sagde, at du skulde kaste Brønden op og tage op den gamle, raadne Stokken, som ligger paa Bunden, saa faaer du nok reent Vand.“ Da gav Kongen ham tre hundrede Daler. Derfra reiste han lige hjem, og han var saa udskrammereret med Guld og Sølv og saa gjild, at det lyste og lavede af ham; og han var nu meget rigere end Peer Kræmmer. Da Peer fik Fjærene, havde han ikke Noget at sige mod Giftermaalet; men da han fik see al Rigdommen, spurgte han om der da var saa Meget hos Dragen. „Ja,“
sagde Gutten, „der var meget Mere end jeg kunde faae med, og der er saa Meget at der bliver mange Hestelæs, og hvis du vil reise did, saa er der vist nok til dig ogsaa.“ Ja, Peer Kræmmer vilde reise did. Saa sagde Svigersønnen ham saa vel Veien, at han slap og spørge sig frem; „men Hestene,“ sagde han, „er det bedst, du sætter igjen paa denne Side Elven, for den gamle Sundmanden, han hjælper dig nok over.“ Peer reiste da, og stor Niste tog han med sig og mange Heste; men dem satte han efter sig ved Elven, saaledes som Gutten havde sagt.
Saa tog Sundmanden ham paa Ryggen og da de kom et Stykke udi, kastede han ham midt ud i Elven og sagde: „Nu kan du gaae her og sætte over, til du bliver afløst,“ og dersom Ingen har løst ham af, saa gaaer Rige Peer Kræmmer der og sætter over den Dag i Dag.
Nadaljuj z branjem